“The Science of Peace, were it to become a special discipline, would be the most noble of all, for the very life of humanity depends on it. So, also perhaps, does the question of whether our entire civilization evolves or disappears.”
– Maria Montessori

Tekst: Eirin Eikås, Montessori Norge

Noe av det første jeg gjorde da jeg begynte å jobbe i Montessori Norge i 2015, var å besøke Bambini montessoribarnehage i Hamar for å lage en reportasje om fred. Jeg kom fra en jobb som journalist i NRK Østlandssendingen, og nå skulle jeg lage medlemsblad for det norske montessoriforbundet. Jeg visste at fredstanken var sentral i montessoripedagogikken, samtidig strevde jeg med å få helt grep om hva det ville si i praksis. Jeg var redd for at vi skulle sitte og snakke om selvfølgeligheter. For hvordan kan et så stort mål som «fred på jord» i en barnehage bli noe mer enn tomme ord?

Pedagogikkens opprinnelse

Montessoripedagogikken er oppkalt etter Maria Montessori (1870-1952), og i motsetning til meg var hun ikke det minste redd for store ord. Hun var heller ikke redd for jobben med å gi ordene innhold. Montessori brøt tidlig med de tradisjonelle forventningene om hva kvinner burde og kunne gjøre, og begynte først på en teknisk utdanning for å bli ingeniør. Underveis endret hun kurs, og søkte seg til medisinstudiet. Som kvinne var hun ikke ønsket som student, og fikk langt dårligere arbeidsvilkår enn sine mannlige medstudenter. Hun gjorde det likevel svært godt, og ble én av Italias første kvinnelige leger.

Som nyutdannet ble hun med i et forskningsprosjekt ved en psykiatrisk klinikk ved Universitetet i Roma. Der jobbet hun med å undervise psykisk utviklingshemmede barn, og grunnsteinene til montessoripedagogikken ble lagt. Barna, eller «idiotene» som var gjengs måte å omtale dem på for over hundre år siden, gjorde det bedre akademisk enn «normale» barn. Det var en bragd, men også hårreisende. For hvorfor hadde ikke de andre barna, med mer skolegang og bedre forutsetninger, gjort det bedre enn Montessoris elever? Hun opprettet en barnehage i et slumstrøk i Roma, og gjennom tid, observasjon, prøving og justering av pedagogikken fikk de «umulige» barna der vise at også de hadde den samme indre motivasjonen og drivkraften for læring som alle andre – bare de fikk mulighet til det.

Mer enn materiell

I dag forbinder nok de fleste montessoripedagogikken med undervisningsmateriellet: Perlerader i ulike farger som brukes til å visualisere alt fra enkle til svært kompliserte regnestykker. Bokstavformer i sandpapir, der barnet kan føle bokstavens form ved å følge den med fingeren. Det rosa tårnet som tidlig gir en følelse av skalering, volum og vekt. Man snakker ofte om det som en metode, men dette begrepet lugger litt. Det høres så teknisk ut, som om det er en enkel, mekanisk oppskrift du kan følge. Materiellet er viktig, men det er bare en liten del av det store bildet.

Montessoripedagogikken er en utdanning som følger barns naturlige utvikling og behov, som lar barnet oppdage at alt henger sammen med alt, og finne sin plass som en aktiv deltaker i fellesskapet. Sånn sett er pedagogikken bare et verktøy for å oppnå det virkelige målet: Å skape et «nytt» menneske i en ny verden, der empati, solidaritet og samfunnsansvar er selve verdigrunnlaget. Montessoris mål var fred, pedagogikken var, som hun selv sa, «våpenet» for å komme dit. Parallelt med utvikling av montessoripedagogikken, jobbet hun mot sosial ulikhet, og for kvinners og barns rettigheter. Hun utrettet mye, men de to verdenskrigene førte til store tilbakeskritt, og fascistregimet i Italia stengte montessoriskoler.

Maria Montessori ble nominert til Nobels fredspris tre ganger; i 1949, 1950 og 1951. Etter hennes død har montessoripedagogikken fortsatt å spre seg over landegrenser og kontinent, og det er i dag verdens mest utbredte alternative pedagogikk. At den er livssynsnøytral og tuftet på grunnleggende og naturlig menneskelig utvikling kan være noe av forklaringen til at den fungerer like godt i vidt ulike samfunn og kulturer.

Et annet rammeverk

I Norge har montessoriskolene en egen nasjonal montessorilæreplan, og en pedagogisk fagplan for montessoribarnehagene. Fredsutdanning går som en rød tråd gjennom dem begge. Våre verdier er tett knyttet til menneskerettighetene og FNs bærekraftsmål, og vi tenker globalt og helhetlig. Alle mennesker er verdensborgere, og alle er likeverdige. Det høres flott ut, men hva vil det si i praksis?

I en montessoriskole er elevene ikke delt inn etter årskull, men i aldersblandede grupper. I klasserommet jobber elevene med ulike fagområder samtidig, en liten gruppe kan få en presentasjon i grammatikk på gulvet i et hjørne med en pedagog, ved et annet gruppebord sitter tre elever og jobber selvstendig med de første bondesamfunnene. Noen elever tar seg av vanning og høsting i skolehagen, andre er på kjøkkenet for å lage lunsj til hele elevgruppa. Å bidra til fellesskapet og å ta vare på miljøet er en helt naturlig del av skoledagen. Det er ingen klokke som piper hvert tredje kvarter, og ber deg hoppe fra et fag til et annet. Elevene er med på å holde oversikt over arbeidet sitt i loggbøker og i samtale med lærer. Som samfunn snakker vi ofte om «ansvar for egen læring», men det er en ferdighet som må øves på, og som barna må få bruke lang tid på å mestre.

Dette er et rammeverk som gjør det enklere å tilpasse undervisningen til den enkeltes nivå. Aldersblanding og at ikke alle jobber med akkurat det samme samtidig, er også med på å minske fokuset på konkurranse. I et grupperom med barn fra 6 til 9 år, får elevene oppleve å ha ulike roller. De eldste kan veilede og være rollemodeller for de yngre. Ved å se hva andre barn jobber med kan elevene få små smakebiter på noe som de ikke er riktig klare for å fordype seg i ennå, eller få repetert det de selv har lært tidligere. Dette understreker også de store sammenhengene i fagene, de ser hvor de har vært, og de ser hvor de skal. Aldersblandingen gjør også at den naturlige variasjonen i for eksempel leseferdigheter blant barn som tilfeldigvis er født samme år, blir mindre synlig.

Å samarbeide med andre som er ulike deg selv, er en mulighet til å trene toleranse og respekt for andres synspunkt, og øve på dialog. Som rollemodeller viser vi hele tiden hvordan vi snakker til hverandre, om hverandre og hvordan vi behandler tingene rundt oss. Vi veileder, viser raushet og takknemlighet, og vi er vennlige når noen trår feil.

Se helheten

En fredelig verden starter med fredelige mennesker. Dette er selve fundamentet vi står på. Det handler om å følge barnets naturlige utvikling, og at de får erfare det samme igjen og igjen: Jeg er verdifull. Jeg har hender, et hjerte og et hode som kan gjøre fantastiske ting. Jeg kan bidra og påvirke verden rundt meg. Jeg tar ansvar og kan løse oppgaver og konflikter. Jeg er takknemlig for naturen, menneskene og samfunnet rundt meg. Jeg har min naturlige og selvsagte plass i en stor helhet, der alt henger sammen med alt.

Her ligger selve kjernen, og det vi kaller kosmisk eller helhetlig undervisning. Våre barnehager og skoler skal skape rom for at barna og ungdommene kan utvikle seg som selvstendige og trygge individer med tro på seg selv og framtida. De skal lære å kjenne sin kultur, sitt samfunn og seg selv.

Samtidig skal de få se seg selv som en del av menneskeheten, og se hvordan hele vår historie knytter oss sammen. Vi er en del av et samspill i universet, med alt levende og ikke-levende. Vi er avhengige av naturen og andre mennesker. Og vi ser hvordan de samme kreftene virker i oss alle uansett hvor i verden vi er i og i hvilken tid vi lever: Vi er nysgjerrige, vi vil utforske og bevege oss, vi vil kommunisere, være sosiale og skape orden rundt oss. Vi ser hvordan tidlige menneskers oppfinnsomhet og handlekraft har gitt oss alt vi omgir oss med i dag, som elektrisitet, bøkene vi leser, blyanten vi skriver med. Listen er endeløs. Vi ser hvordan vi som mennesker har de samme fundamentale behovene, og hvordan vi møter dem på ulikt vis.

Vi starter gjerne skoleåret med den store fortellingen om hvordan universet ble til, og har flere store fortellinger om hvordan livet oppsto, hvordan de første menneskene og sivilisasjonene ble til, og om skriftens og matematikkens historie. Gjennom skoleårene knagger vi ny kunnskap og detaljer på disse fortellingene, og det hjelper barna med å se de store sammenhengene. Undervisningen er tverrfaglig, akkurat slik verden er. I denne kosmiske planen ser vi på fred som et vitenskapelig basert, positivt og konstruktivt arbeid for å skape en bedre framtid. Der mennesker lever sammen vil det alltid oppstå konflikter og dilemmaer. Fredsarbeid er å sørge for at vi har verktøyene til å løse dem godt, og i fellesskap. Skal vi lykkes med å skape nye generasjoner som er mer hensynsfulle, tolerante og kompetente til å forvalte jordas ressurser på en god måte, må vi begynne med de minste barna i barnehagen. Og nå er vi tilbake i Hamar, og mitt første møte med Bambini montessoribarnehage i 2015.

Å gjøre fred spennende

Jeg hadde ikke trengt å bekymre meg. Her hadde de jobbet målrettet med å gi fredsarbeid en stor og naturlig plass i dagliglivet. Riktignok litt forsiktig i starten, med en pedagogisk leder fra USA skulle man ikke kaste «world peace» ut til nøkterne hedmarkinger helt uten videre. De ansatte snakket om hva de la i ordet fred, og at det var mer enn fravær av krig. Det handlet om selvfølelse, samarbeidsevner og et positivt og optimistisk verdenssyn. Å ha det godt med seg selv og andre. I barnehagen er det å både skape rolige stunder med sang og nærhet, men også å slippe hele verden inn.

Barna utforsker andre kontinenter, kulturer og høytider og ser hvordan mennesker andre steder har akkurat de samme behovene som her hjemme. Hver avdeling har fadderbarn gjennom SOS-barnebyer, og det er viktig at barna gjør noe selv for å samle inn penger. Det kan for eksempel være å bake boller, og så selge dem. Det viktige er at de får erfare at de selv kan gjøre noe helt konkret for å hjelpe andre. Så tidlig som mulig får barna ansvar for å løse konflikter seg imellom. Her får de blant annet hjelp av et fredsbord, et lite bord med behagelige stoler, og bilder og gjenstander som gir gode assosiasjoner til naturen og mennesker som har det godt. Noen bord har en vase med en rose i. Barna kan sitte rundt bordet og bruke rosen som et tegn på hvem sin tur det er til å snakke, og hvem som skal lytte. Rosen sendes fram og tilbake mellom barna til de mener konflikten er løst. Pedagogen skal holde seg i bakgrunnen, men kan gi støtte underveis ved å hjelpe barna med å uttrykke tanker og følelser og holde samtalen i gang. Slik får barna muligheten til å løse konflikter fredelig og uten innblanding fra andre.

I barnehagene, skolene og samfunnet ellers er fredsarbeid både en stemning og en feiring. Vi legger grunnlaget for fred når vi trener på dialog, toleranse og respekt. Det holder ikke å si at vi gjør det, vi må øve, øve, øve.

Krig er grusomt, men også fascinerende og spennende. Det dekker forsidene, fyller hyllemetere i bibliotekene og setene i kinosalene. Lekebutikkene selger liksomvåpen i alle tenkelige varianter. Men selv krigsleker med pinner som våpen har alltid vært populære blant barn.

Men hva hvis brukte mer tid på andre fortellinger og andre helter? Kunne historiebøkene ha satt av færre sider til ulike kriger og seierherrer, og gitt mer plass til menneskene som jobber for fred? Utfordringen er å gjøre fred spennende også. Vi må feire mennesker som jobber for fred, og vise barna hva de faktisk har gjort. Vi må fryde oss sammen med dem, og fortelle: Se hva de klarte å gjøre! Er det ikke fantastisk? Hva kan vi gjøre? Det er oppgaven som ligger foran oss.

Teksten er hentet fra Montessori-magasinet nr. 3, 2022.