Av Madlena Ulrich, førskolelærer, AMI Trainer 3-6 og faglærer ved videreutdanning i montessoripedagogikk ved Universitet i Sørøst-Norge.

«En dag da jeg kom til skolen, så jeg et barn som satt helt for seg selv i en liten karmstol midt på gulvet og ikke gjorde noenting. Lærerinnen sa til meg at det var straff for dårlig oppførsel, men på brystet hadde barnet den praktfulle dekorasjonen som lærerinnen hadde innført som belønning for god oppførsel. Et øyeblikk tidligere hadde hun belønnet et annet barn med dekorasjonen. Da dette barnet hadde gått forbi han som ble straffet, hadde han gitt den til ham, som om den var helt verdiløs og bare i veien for dem som ville arbeide. Den skyldige tittet svært likegyldig på dekorasjonen og så seg rolig omkring, tydeligvis uten å føle seg særlig straffet. Dette viste hvor nytteløst belønning og straff er. Vi ville likevel observere barnet i løpet av en lengre periode, og etter mye observasjon så vi et mønster i at det samme gjentok seg. Det gjentok seg så ofte at lærerinnen kjente seg nesten skamfull over at hun hadde belønnet og straffet disse barna som ikke brydde seg om verken det ene eller dette andre. Våre observasjoner førte til at vi avskaffet både belønning og straff. Det som faktisk hadde overrasket oss mest, var at barna ofte kviet seg for å ta imot belønninger. Det barnet som ga sin dekorasjon til den straffede, ikke for å trøste ham, men fordi det var det beste han kunne gjøre med den, ga oss svaret på spørsmålet i et nøtteskall. Men også tidligere hadde vi mange ganger sett hvordan disse forgylte dekorasjonene hadde blitt festet på barnas bryst uten å vekke den minste interesse.»
Maria Montessori, «Barndommens gåte», Montessoriforlaget 2006.

Anekdoten forteller oss om hvordan Maria Montessori kom til den, også for henne, overraskende konklusjonen at barn ikke trenger hverken belønning eller straff for å «gjøre som man sier», men at de har en indre motivasjon som er mye sterkere enn det de voksne måtte ha å tilby. Denne indre motivasjonen, til å bevege seg, prate eller gjøre noe meningsfullt, vokser ut fra barnets utviklingsmessige behov til å erobre sin omverden med iver og læringslyst. Alle barn vil gjerne lære, finne ut av ting og komme godt overens med voksne og barn, selv om det kan være vanskelig for noen å få det til. Barn er født med en plastisk (fleksibel) hjerne, som suger til seg inntrykkene fra omverden og lar dem bli til en del av barnets personlighet. De tiltrekkes mot visse typer stimuli, for eksempel språk i alle sine former, noe som er helt uimotståelig for barna. Det vet alle som har prøvd å få en to-åring til å være stille! Barnets indre trang til å prøve ut dette nyervervede språket er simpelthen overveldende, selv om de så gjerne vil gjøre de voksne til lags og være stille.

Hvorfor gjør de ikke bare som vi sier?
For at små barna skal kunne gjøre som de får beskjed om, må de først få kroppen sin til å adlyde et ytre krav. Da må man ha utviklet evnen til å styre seg selv. Det er faktisk ikke før barnet kommer i den såkalte «trassalderen» at det for alvor begynner å oppdage sin egen vilje. Men straks det prøver ut dette nye funnet, gjerne ved å si NEI til alt mulig, så får de beskjed fra de voksne at det ikke er slik vi vil at de skal oppføre seg. Egentlig burde vi voksne feire barnets NEI, for det er et tegn på at barnet øver seg på å bruke viljen sin – og øvelse gjør jo som kjent mester.

For at barna skal gjøre det vi voksne ønsker litt oftere, må vi hjelpe dem til å utvikle viljen sin. Den beste måten å gjøre dette på er å gi dem passende valg, dvs. valg som barna tåler å bære konsekvensene av og som tillater at man gjør feil:

• Å velge mellom to typer pålegg
• Å velge hvilken av to gensere hun skal på seg
• Å bestemme seg for å bære sekken eller støvelen til bilen og så videre.

Det er de voksne som setter grenser ved å bestemme på forhånd hvilke pålegg som er passende å ha på brødskiva, men barnet kan fortsatt velge mellom to ting. Og hvis barna ombestemmer seg, så kan de leve med konsekvensene av å måtte spise noe de ikke ville ha likevel, eller å måtte vente litt lengre til neste måltid. Å bestemme seg for noe og ta de rette valgene er en treningssak. Viljen vår er som en muskel, den blir sterkere jo mer trening den får.

Hvor går grensene?
Små barn kan ikke ta ansvar for noe som har for dem uante konsekvenser, for eksempel å gå i sommerkjole midtvinters bare fordi kjolen er så fin. Dette må de voksne bestemme, selv om barnet blir lei seg. Det hjelper ofte å si tydelig ifra: «Dette bestemmer jeg» og å være konsekvent i forhold til dette. Da forstår det lille barnet at noen ganger er det han eller hun som får bestemme, men andre ganger bestemmer de voksne og slik er det.

Mange opplever at barn maser for å få viljen sin. Dette gjør de nettopp fordi de har opplevd at de voksne ombestemmer seg om man bare maser nok, eller at de kan gjøre som de vil når man maser på en bestemt måte i et bestemt øyeblikk (for eksempel på offentlige transportmidler på vei hjem fra barnehagen). Hvis de derimot konsekvent opplever at mas ikke fører frem når de voksne først har sagt nei, så slutter de snart. Hvis vi alltid sier betingelsesløst ja, får barna snart en følelse av at de kan trumfe gjennom hva som helst, og de ender opp med å ikke akseptere noen form for grenser. Hvis vi på den andre siden alltid sier nei, utvikler de seg til mennesker som ikke er i stand til å tenke selv og ta egne avgjørelser. Så her er det som med alt annet i livet: det gjelder å finne den gylne middelvei.

Men skolebarna da?
Når barna kommer i skolealder, endrer hele deres oppfatning av seg selv og verden seg. De begynner å forstå årsak og virkning, kunne godta ytre krav og vil gjerne gjøre en innsats for fellesskapet. Dette er også naturlige drivkrefter i 6-12 åringen, som man ikke behøver å forsterke med belønning eller straff.

Men man må appellere til barnets resonnerende sinn og hjelpe dem til å forstå at krav, som for eksempel at barn skal gå på skolen for å lære noe, er rimelige og akseptable, fordi de er til alles beste. Det er heller ikke urimelig at barn hjelper til med ulike faste oppgaver i hjemmet, for her er de også en del av fellesskapet som familien representerer. Det er ikke lengre rimelig at foreldrene gjør alt for dem, nå må alle bidra på hver sin måte.

Å kreve at barna gjør et passende arbeid på skolen istedenfor å sløse bort tiden med sommel, er én måte montessorilæreren gjør barna oppmerksomme på deres ansvar. Om barna ikke takler valgfriheten de har til å fordype seg i et passende arbeid, vil læreren hjelpe dem gjennom forslag eller bestemme en aktivitet for å komme i gang.

Hvorfor fungerer ikke straff eller belønning?
Daniel H. Pink skriver i sin bok «Drive» at belønning bare gir ønsket effekt dersom vi utfører et ensformig arbeid som oppleves som meningsløst, som for eksempel samlebåndsarbeid (se gjerne RSA Animate-videoen «Drive: The surprising truth about what motivates us» på YouTube for mer om dette temaet). Dessuten er det slik med belønning at vi venner oss raskt til den, og dermed vil bare ha mer og mer. Belønning blir fort oppbrukt som motivasjonsfaktor og bidrar ikke til å utvikle indre motivasjon eller moralske krefter. Forskning har til og med vist at den kan virke mot sin hensikt: Barn, som var veldig glade i å tegne, ble mindre kreative og mer slurvete med sine tegninger når de visste at det vanket en belønning når de var ferdige. (Lillard, Angeline: «The Science behind the Genius», Oxford University Press, 2016).

Straff på den andre side, virker ikke fordi det viser ikke barna hva de faktisk skal gjøre. Selv om straffen er en såkalt «naturlig» konsekvens, lærer den barna mest av alt å bli flinkere til å skjule hva de holder på med, eller å skamme seg over sine handlinger uten å kunne gjøre det godt igjen. Følgen er at barna kanskje gjør som man sier, men mest for å unngå fremtidig straff, ikke fordi de vet hva som er riktig og galt. I tillegg har man har mistet sjansen til å hjelpe barna videre på veien til å lære seg å handle etisk og moralsk riktig.

Vis vennlighet med feil
Barn begår feil hele tiden. De velter melkeglass, slår andre med spaden, tar ting fra andre, kaller hverandre stygge ting, glemmer seg og roter bort saker. Hvorfor? Fordi de fremdeles øver seg på alle de sosiale og moralske reglene og forpliktelsene vi har i vårt samfunn. Det er deres oppgave å lære seg dette, men det er vår oppgave å vise dem at alle begår feil, så det er ikke så farlig. Man får alltid en ny sjanse. Da kan man nemlig gjøre det bedre, bli flinkere, og faktisk lære av sine feil. Når et barnehagebarn knuser en mugge fordi hun holdt den på en skjødesløs måte, viser de voksne (og gjerne andre barn også) straks hvor man finner kost og feiebrett for å rydde opp og man bøter på skaden ved å finne frem en ny mugge. Så viser den voksne barnet hvordan man kan bære en mugge med to hender. Ofte trenger man ikke å si noe mer om det som hendte heller.

Når et skolebarn gjør en skrivefeil, viser læreren hvordan man kan krysse over ordet og skrive det på nytt. Man trenger ikke viskelær, det er ingen skam i å gjøre feil, man bare prøver igjen.

Noen tommelfingerregler om hvordan du kan få til et bedre samarbeid med barna:

• Kravene må være passende i forhold til hva barna er utviklingsmessige klare for
• Små barn øver på å bruke viljen sin gjennom å treffe enkle valg som omhandler deres egen person
• Skolebarn øver på viljen sin gjennom å ta ansvar for oppgaver som tjener fellesskapet
• Barn under 6 år er mest drevet av indre, biologiske krefter
• Skolebarn kan godta ytre krav
• Begynn tidlig med å la barna trene viljen sin, så vil de ha lettere for å ta det rette valget når de kommer til ungdomstiden
• De voksne må sette klare grenser og støtte barna ved å vise vennlighet ovenfor feil