Av: Nina Johansen, daglig leder i Montessori Norge.

Hvorfor er det så mye lettere, spesielt for politikere, å sette plaster på såret fremfor å finne ut hva som forårsaket det i utgangspunktet? Stadig ser vi politikere er fremme i media med sine løsninger på ulike utfordringer i skolen. Altfor ofte innebærer løsningene mer av det som ikke fungerer, og som etter all sannsynlighet er med på å skape utfordringene i utgangspunktet. Mer testing, mer fokus på konkurranse og måling, mer fokus på såkalte «viktige fag» og så videre. Vi ser sjelden, kanskje aldri, at politikere faktisk tør å se på løsninger som virkelig går til roten av utfordringene – som stiller spørsmål ved hvordan vi organiserer skolen, og om det kan finnes helt andre måter å drive skole på.

Nylig så vi nok et eksempel på det jeg vil kalle et politisk plaster i skoledebatten. I Aftenposten 12. mai kan vi lese at Høyre ønsker forsøk der man deler elevgruppa i ulike klasserom ut ifra hvilket faglig nivå de er på. Man burde heller se på hvorfor det er et problem å ha ulike faglige nivå i samme klasserom. Hvorfor klarer vi ikke å skape en kultur i skolen der ulikheter er positivt, noe som styrker fellesskapet og lar elevene løfte hverandre på ulike områder, faglig og sosialt?

Målet til Høyre er jeg ikke uenig i; Det skal foregå undervisning på litt ulik måte ut ifra det nivået man er på, sier Henrik Asheim. Selvfølgelig. Men blir det riktig å dele elever inn i ulike klasserom etter faglig nivå? Absolutt ikke. Det lar seg fint gjøre at elever jobber med ulike ting til samme tid i ett og samme klasserom. Se til montessoriskolen.

Montessoriskolene er organisert på en annen måte enn offentlige skoler. Det foregår ikke tradisjonell undervisning der en hel klasse, alle født samme år, lærer det samme samtidig. Elevene jobber i aldersblandede grupper og montessoriklasserommet er utstyrt med læringsmateriell i alle fag, og i ulike vanskelighetsgrader. Forskjellene mellom elevene blir mindre synlige, og vi legger vekt på samarbeid fremfor konkurranse. Elever inspireres av de som er eldre, de som er gode på noe – og de lærer av og med hverandre.

Fremfor å dele elevene i klasserom etter nivå, bør skoler vurdere om det er bedre måter å organisere seg på som vil skape et mer dynamisk og fleksibelt læringsfellesskap. Og politikere må gi skolene rammene som trengs for å få til dette. Man kan begynne med å se på den rigide fag- og timefordelingen, den gammeldagse oppfatningen om at læreren er i sentrum og elevene er mottagere (som gjerne sitter på hver sin pult med nesa vendt mot læreren), eller den klassiske organiseringen der elever deles inn i klasser etter alderstrinn. Jeg utfordrer politikere fra alle partier til å gi meg ett godt pedagogisk argument for hvorfor barn deles i klasser etter årskull. Det er definitivt ikke fordi det er slik vi mennesker lærer best. I århundrer har mennesker lært ved å observere hverandre, være sammen i grupper av eldre og yngre, utforske og samarbeide, og ved å inspireres av hverandre på ulike områder.

Nivåforskjeller, som kanskje heller bør kalles naturlige variasjoner i modenhet, evner og forutsetninger, er en styrke. I et hvilket som helst fellesskap, enten det er i klasserommet eller i samfunnet generelt, bør dette være et bærende premiss.

Måten skolen i all hovedsak er organisert på i dag skaper grobunn for at ulikheter og nivåforskjeller blir sett på som et problem. Naturlige nivåforskjeller utfordrer strukturen vi har skapt – den måten vi tror vi må drive skole på. Da skapes det også et rom for at politikere kommer med sine «løsninger» på de problemene som oppstår.

Vi bygger fellesskap, og i et fellesskap har alle noe å bidra med, alle har en plass.

Jeg vil se politikere som tør å rokke ved selve grunnstrukturen i skolen, som tør å snu og tenke nytt – og som tør å se til alternativene uten å føle at det truer den offentlige fellesskolen. Dere er herved invitert til montessoriskolen for inspirasjon.