Norske svømmeferdigheter er på sisteplass i Norden. Det vil Norges Svømmeforbund, Redningsselskapet og NRK gjøre noe med gjennom prosjektet «Hele Norge svømmer». Et eksempel på en skole som har jobbet målrettet over lang tid med å få elevene trygge i vannet, er Kjølsdalen montessoriskule.

Denne reportasjen sto opprinnelig på trykk i Montessori magasin nr. 4 2016. Siden den gang har Eid blitt Stad og Sogn og Fjordane blitt Vestland, men hvordan de jobber med svømmeundervisningen er minst like relevant i dag! 

Tekst: Eirin Eikås, Foto: Øystein Torheim

Én ting er å stå i badedrakt på bassengkanten i en varm svømmehall, hoppe uti, ta noen svømmetak og dra med seg en hjelpeløs plastdukke til kanten igjen. Noe helt annet er å ta sats fra en robåt ti meter fra land. Når du kjenner det kalde vannet snike seg lynraskt inn lag for lag, forbi redningsvest, og regntøy, rett gjennom stilongs og ned i gummistøvlene.. Da merker du fort om du egentlig kan svømme og berge deg selv og andre.

Nervøse foresatte
På Kjølsdalen Montessoriskule i Eid i Sogn og Fjordane har det blitt like naturlig å ta svømmeundervisningen utendørs, som i bassenget inne i svømmehallen. Endringen kom forrige høst, da det samtidig kom nye og langt strengere krav til barns svømmekompetanse i den offentlige læreplanen. Det ville skolen være med på, og engasjerte seg tidlig.

På første foreldremøte etter at skoleåret hadde begynt, ble de foresatte informert om at en del av svømmeundervisningen heretter skulle foregå utendørs, hele året.

– Det var noen reaksjoner i starten, litt nervøsitet på barnas vegne. Litt sånn «Er dette nødvendig, da?», forteller rektor Thomas Hals.

Han tror det meste foreldrene var urolige for, ble avklart tidlig. Hvor mye skulle man doble innsatsen og tidsbruken i svømmehallen, for å få flere til å bli svømmedyktige? Hvilke konsekvenser ville det få å doble skyssen til bassenget? Da de fikk se både ambisjonene og de ressursene skolen hadde tilgjengelig, ble det åpenbart at det var riktig å bruke naturen.

Så kom høsten, og barna ble sendt ut i vannet med klærne på i oktober, november og desember. Årets siste bad ble tatt i fjorden med nisselue og lokalavisa på slep et par uker før juleferien.

– Vi kjørte på. Det var en periode der vi måtte ha mer kontakt med enkelte foreldre for å forklare hvorfor, men det har gått fint. Og vi må sikkert forklare på nytt igjen. Foreldrene vil jo ikke ut i fjorden selv, og de vil heller ikke at ungene skal bade der ellers i året. Men nå har de skjønt hva det dreier seg om. Selvberging, livredning og risikoanalyse, sier Thomas.

Lærer å svømme tidligere
Kjølsdalen Montessoriskule ligger ved riksvei 15, mellom Måløy i vest og Nordfjordeid i øst. Nedenfor veien ligger Nordfjord. I ryggen har skolen bakker som fører opp til fjells og etter hvert mot fylkesgrensa til Møre og Romsdal.

Skolen ble startet i 2013, og er én av to montessoriskoler i Sogn og Fjordane. Denne høsten utvidet de med ungdomstrinn, og har til sammen 33 elever. I tillegg går det 27 barn i Kjølsdalen Montessoribarnehage, i samme bygg som skolen. Nå skal også de eldste barna i barnehagen få være med i bassenget.

– Barnehagen har søkt om midler, og fått tilskudd til svømmeundervisning. Det betyr at de åtte eldste barna der, også får være med i bassenget, forteller Thomas.
Resultatene av innsatsen merker de allerede.

– Elevene som ikke kan svømme er yngre nå, enn de var før.

Skolen har tilgang til svømmehall på mandager, og bruker de første øktene der til å luke ut de som allerede kan svømme. De får fortsette med mye av svømmeundervisningen ute, mens de som ikke kan svømme får mer tid i bassenget. Elevene som kan svømme bruker bassenget i blant, til å terpe på teknikk eller øve på mengdetrening. Det er ikke lett å vite hvordan det egentlig føles å svømme 1000 meter og bli sliten, før man har prøvd. Samtidig er det ikke noe i veien for å ta mengdetreningen ute, hvis alt ligger til rette for det.

– En tidligere elev ved skolen da den var offentlig, har krysset fjorden her ute. Det er 1,4 kilometer langt. Det ble gjort om sommeren, og vannet var helt stille. Hun inspirerte oss voksne til at dette er noe som er helt adekvat å få til, forteller Thomas.

Livsviktig erfaring
Men vannet er hverken sommervarmt eller stille denne hustrige dagen sent i oktober. Etter uke på uke med vindstille, solfylte dager, har høsten definitivt kommet. På asfalten i skolegården ligger regnvåte, ildgule og oransje blader fra trærne. Vinden er ikke sterk, men kald, og tunge skyer breier seg over fjelltoppene. Badevær? Absolutt ikke. Det er likevel få nykker å spore hos de ni elevene fra femte til niende trinn som ligger på gulvet i grupperommet og forbereder seg på å gå i vannet senere.

Lektor og montessoripedagog Knut Hansen har delt ut ark med oppgaver og statistikk over drukningsulykker fra Norsk Folkehjelp. Hva menes egentlig med å kunne praktisere trygg adferd på, i og ved vann? Hva sier forskningen om hvorfor folk druknet i Norge i 2013 og 2014? Hvor var de, og hva holdt de på med?

Fall fra land/brygge i elv/sjø/vann, og fritidsbåt utmerker seg klart.

– Og hva er det vi skal gjøre etterpå nå? spør Knut. Stemmen hans er lav, og det kan den være. Elevene følger med.

– Hoppe uti fra båt, svarer en av elevene. I september hadde elevene en lignende økt der de «falt» fra båten og øvde seg på å komme opp i den igjen. En erfaring som kan bli livsviktig.

For en knapp uke siden var mange av de samme elevene med på svømmeundervisning i en jettegryte. Lengden ble målt med et tau, slik at de visste hvor langt de kom til å svømme. Det skader heller ikke å få brukt kunnskapene i matematikk utendørs. Jettegryta var 16 meter, og dermed ville det bli en svømmetur på 32 meter tur-retur. Elevene hoppet uti med klær og sko, men én av dem fikk problemer.

– Jeg hoppet uti og fikk svømt litt, men så ble klærne så tunge, forteller Casper.

Mens hetta på hettegenseren ble dratt ned av vannet og klemte på halsen, gjorde de tunge fjellstøvlene det vanskelig å svømme. Han følte at han ikke fikk puste i den tre meter dype kulpen.

– Hva gjorde du da? spør Knut.

– Jeg ropte på hjelp, og så kom du.

Vurderer fare selv
Risikoanalyse er en viktig del av svømmeundervisningen utendørs ved Kjølsdalen Montessoriskule. Elevene skal lære seg å selv vurdere hvor trygt det de skal gjøre er, og hva som kan gå galt. Hva skjer med oss hvis vi får sjokk? Hva slags klær har du valgt å ha på deg, og hvilke sko? Hva skjer når gummistøvlene fylles av vann? Hvordan er det å svømme i en olabukse?

Hvor vanskelig det egentlig er, er ikke lett å vite før man har prøvd det selv. Og dermed lærer elevene også å vurdere sine egne ferdigheter bedre.

– Mestringsfølelsen for elevene er enorm når vi er ute, sier Thomas.

– Det vi tar i disse øktene ved fjorden er stort sett veldig konkret. Det er berging av seg selv og andre, og risikoanalyse. Men selv om disse elevene er svømmedyktige, er ikke alle gode svømmere. De har behov for å jobbe med teknikk og fremdrift, og det ser de selv nytte av ute i fjorden. De får oppleve at det ikke skal mye til før det er vanskelig å komme seg frem.

Han er ikke i tvil om at svømmeundervisning utendørs gir en helt annen forståelse av elementet vann, og at det er viktig å gjøre seg erfaringer ulike steder.

– Å hoppe uti et basseng med en dukke.. Du redder ikke mange liv på den måten. Livredning tar vi først i svømmehallen, men også i elveløp. Da må du tenke på alt det som du ellers ikke trenger å tenke på i et basseng. Hva kan du møte på av hindringer på vei ned i en elv eller opp?

– Det var deilig!
Etter lunsj er det på med gummistøvler og regntøy. Det kommer noen regndråper, og bakken er våt. Noen tar med skiftetøy for å kunne bytte til tørre klær med en gang, andre vil heller vente til de er tilbake ved skolen og kan dusje. Knut har pakket med varm saft på termoser, mens én av elevene har tatt ansvaret for å få med kopper nok til alle. Det er ingen tvil om at det blir kaldt å komme opp av vannet igjen.

Veien ned til fjorden er ikke lang. Om lag hundre meter fra skolen ligger et naust som tilhører en av de ansatte på småskolen, og her får de bruke både naust og båt.

Framme ved naustet drar elevene ut båten sammen, og samler seg på en av knausene. Knut forteller igjen hva de skal gjøre.

– Vi skal ut med båten, så skal dere hoppe uti vannet og komme dere opp i båten igjen. Så er det uti en gang til, og svømme til land, forklarer han.

For å komme seg opp i båten igjen, har elevene tre muligheter. De kan klare det helt selv, eller bruke et tau som henger fra siden på båten. Knut viser hvordan de i så fall skal holde det, og hvor man skal sette foten. De kan også få hjelp fra noen i båten med å komme seg opp. Elevene diskuterer lengden på tauet. Er det langt nok?

Mens Thomas ror Knut og den første eleven litt ut i fjorden, tuller elevene med hverandre mens de venter. «Jeg skal komme i begravelsen din!», ler de. Hvis de faktisk gruer seg, skjuler de det godt. Flere av barna har hoppet fra båten før, men for andre er det første gang. Én etter én tar de turen ut, og kommer klissvåte tilbake. Flere synes det var varmere i vannet enn de hadde trodd.

– Det var ikke kaldt, det var deilig, sier Siv Merete Humborstad. Hun har gjort det før, og synes det gikk fint denne gangen også.

– Forfriskende! sier Jakob etter å ha kommet seg opp på land igjen. Han forsøkte å bruke tauet, men forteller at foten glapp.

Rektor selv er godt fornøyd.

– Jeg er like imponert over dem som sist vi var her ute. Noen er veldig spente, noen gruer seg kanskje, men samlet klarer de å være rolige. De er tålmodige, og melder seg frivillig når det er nestemann sin tur. Knut pusher litt, men ikke for mye, sier han.

I tillegg til dette naustet, har Thomas også mulighet til å låne et naust og en båt litt lenger ut langs fjorden. Det er en av fordelene med å drive skole på et lite sted, der «alle kjenner alle».

Fra grendeskole til montessoriskole
Kjølsdalen Montessoriskule er en liten skole, i en liten bygd. De fleste, men ikke alle elevene kommer fra nærområdet. Thomas Hals er adjunkt med tilleggsutdanning, og hadde ti år bak seg som lærer da han ble rektor på Kjølsdalen skule i 2011. To år senere ble skolen nedlagt, og Thomas gikk rett inn i stillingen som rektor da montessoriskolen åpnet dørene etter sommeren 2013. Han har også begynt på utdanning som montessoripedagog, men foreløpig ikke blitt ferdig.

– Jeg skjønte hvilken vei det gikk før skolen ble nedlagt, og slang det ut til foreldrene. «Hvis dere virkelig vil jobbe for å beholde skoletilbudet her, så får dere gjøre det da. Det finnes alternativer.» Jeg hadde lest meg opp på montessoripedagogikken allerede og tenkte «Wow, hvis dette funker er det helt ypperlig på en liten skole som dette». Jeg var av med å tenke at dette er en gammel grendeskole da vi startet, forteller han.

Thomas forteller at det er en del som flytter tilbake til bygda, også de som er eller kommer til å bli barnefamilier. Han tror skoletilbudet er med på å gjøre bygda attraktiv.

– Vi fungerer selvfølgelig som et samlingspunkt og rekrutteringsgrunnlag i bygda. Det er en bonuseffekt, sier han.

– Samtidig var vi bevisste på at du må være helt tro mot prinsippene i montessoripedagogikken hvis det skal fungere. Det var vi veldig klare på da vi begynte, og det er fortsatt mange ting som gjenstår. Vi sier selv at vi kanskje er 40-50 % montessoriskole, men ikke mer enn det ennå, sier Thomas. Han ser det som et uendelig stort prosjekt å komme helt i mål som montessoriskole. Det viktige er å jobbe mot det målet.

Et godt sted å være
I tillegg til Thomas, var det to lærere som ble med videre fra den nedlagte skolen. De imponerte ham.

– De jobbet knallhardt med å snu måten å tenke på om å være lærer og assistent. Det klarte de fordi de var superinnstilt på det. I tillegg fikk vi inn Knut, som er lektor men har jobbet lite i offentlig skole. Han var helt hjemme i denne måten å tenke pedagogikk på, og tok montessoriutdanningen. Så har vi Eli Bolette Høydal Tyvold, hun kunne jo ha vært Maria Montessori, sier Thomas og er tydelig stolt av kollegene sine.

– Vi har vært veldig klare på at hvis du er her, er du med på å drive en montessoriskole. Vi skal ikke komme dithen at vi har noen som driver med montessoripedagogikk, mens andre ikke gjør det, og de får lov til å ikke gjøre det. Det tror jeg er farlig. Det kan godt hende det gjør det vanskeligere å rekruttere, og at det ville vært lettere for folk hvis vi var litt rundere i kantene. Du må ha ansatte som virkelig er interessert i å sette seg inn i montessoripedagogikken. De må ikke ta utdanningen med en gang, men de må være innstilt på å gjøre det.

Den overhengende arbeidsavtalen på skolen er at lærerne kommer om morgenen, er sammen med barna og går hjem på ettermiddagen.

– Det du ikke får gjort den dagen, er det ikke noe stress med. Det ordner seg. Jeg tror ikke vi jobber mindre enn før, men det er på en annen måte. Det er aldri noe springing her, det er lave skuldre og god stemning. Det var noe av det jeg håpet på da jeg leste meg opp på montessoripedagogikk. At vi skulle få denne viktige, rolige atmosfæren.

Thomas forteller at denne rolige stemningen som regel gjør at nye elever bruker kort tid på å bli trygge.

– Her føler vi oss sikre på at det kommer til å gå bra. Noen bruker kort tid, andre trenger mer tid. Da får de den tiden, sier han.

Og er man trygg, tør man det meste. Som å hoppe ut i fjorden med klærne på i oktober.