Tekst: Sidsel Høland Olausson, seniorrådgiver i Kristne Friskolers Forbund, og Marianne Tveraaen, rådgiver i  Montessori Norge

Regjeringen foreslo tidligere i år endringer i privatskoleloven, og i Stortinget fikk de flertall for dette med støtte fra SV og Rødt. Endringene innebærer at det ved søknader om godkjenning av nye skoler og driftsendringer ved eksisterende skoler, skal legges vesentlig vekt på uttalelsen til vertskommunen eller vertsfylket. Det betyr i praksis at det nå er opp til den enkelte kommune å avgjøre om man skal opprettholde og videreutvikle utdanningstilbudet i kommunen. Vi frykter konsekvensene dette kan få for mangfoldet i skoletilbudet i fylker og kommuner.

Hva er egentlig en friskole, eller privat skole, om du vil? Det har nok til alle tider hersket misforståelser om friskoler, både om at man underviser med kongler og doruller, men også at skolene er for de rike eller de mer «bohemske» i samfunnet.

Sannheten er at hos friskolene, nå kalt private skoler, er det rom for alle! Skolene representerer et etnisk, økonomisk og sosialt mangfold. Svært mange private skoler tar ikke foreldrebetaling, og for de som gjør det, er det satt en makspris bestemt av offentlig myndighet. De fleste friskoler tilbyr også moderasjonsordninger og friplasser for de som trenger det, og i all hovedsak er friskoler tilgjengelige for «folk flest». Vi friskoler ønsker også å omtales som nettopp «friskoler», ikke private skoler. Private skoler, som vi nå heter offisielt, kan fort oppfattes som «privatskoler»; men privatskoler er ikke pålagte å følge utbytteforbudet i privatskoleloven, de avgjør inntak av elever etter eget forgodtbefinnende og kan ta så høye skolepenger de vil. Det er derfor essensielle forskjeller mellom oss friskoler, og privatskoler.

De fleste friskoler som driver grunnskoler i Norge er godkjent med alternativ pedagogisk retning (montessoriskoler og steinerskoler), eller som livssynsskoler (for eksempel kristne friskoler). Friskolene inkluderer også de internasjonale skolene. På videregående nivå finnes det flere ulike aktører som tilbyr pedagogiske/faglige alternativer, livssynsalternativ, toppidrett, tradisjonshåndverksfag eller særskilt tilrettelagt opplæring for funksjonshemmede. Felles for disse skolene er at de tilbyr et alternativ til den offentlige skolen, et supplement som bidrar til mangfold og en bedre skole for alle.

Sammen med den offentlige skolen er friskolene dermed med på å opprettholde noe av det som gjør norsk skolevesen så bra: Et bredt tilbud å velge i. Friskoler ønsker ikke å konkurrere med den offentlige skolen – vi er et tilskudd til et allerede godt, offentlig tilbud: Et tilbud som passer de aller fleste, men ikke alle.

Muligheten til å velge et annet undervisningsforløp enn det som tilbys i det offentlige, er en menneskerett, og lovfestet blant annet i barnekonvensjonen og konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter der artikkel 13 slår fast at foreldres frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter skal respekteres – forutsatt at den oppfyller minstekravene staten har satt til undervisningsstandard. Det samme gjelder retten til å sikre barna sine en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.

På landsbasis er det i år 4,6% av elevene i grunnskolen som går på en privat skole, og for videregående er tallet rundt 8%. Friskoler er, og skal forbli, en mindretallsrettighet. De fleste mindretallsrettigheter forvaltes av staten. Lovendringen tidligere i år kan på sikt overstyre denne muligheten for friskolene, og vår og elevenes skjebne vil i større grad kunne avgjøres av den enkelte kommune og fylke.

Nå ligger makten hos deg som velger: Hvem du stemmer på at skal styre din kommune, avgjør bredden og kvaliteten av skoletilbudet i ditt nærmiljø.

Vi trenger friskolene!