Tekst: Hege Frostad, psykolog

Få av oss hadde trodd våren skulle bli som dette. I løpet av få dager ble samfunnet snudd på hodet. Det er åpenbart for alle at tiltakene ikke kommer uten omkostninger uansett hvor nødvendige de er. Ikke bare i form av kroner og øre, men også menneskelig lidelse og utsatthet, ikke minst for barna våre. Mange er svært bevisste på denne utfordringen, og sosiale medier flommer over av tilbud om telefonnummer å ringe, oppfordringer til å ta vare på hverandre og hjelpe de som trenger hjelp. Men når de gode intensjonene fram? Fireåringer er ikke på Facebook, og sjuåringer flest ringer ikke hjelpetelefoner.

Her er det en enorm erkjennelse og anerkjennelse av hvilken betydning du som lærer eller barnehagelærer har i et barns liv. Barn deler med de som er nær, de de kjenner og stoler på. I vår bekymring snakker vi mye om de sårbare barna.

De aller mest sårbare barna er de som ikke har noen å henvende seg til når de trenger hjelp. Det er barna som trenger mer enn hva familien kan tilby, eller som ikke er ivaretatt i sitt eget hjem. De trenger deg – du som kjenner barnet godt og dere som vanligvis ser hverandre hver dag. I dette virvaret av nye rutiner i unntakstid, tips om tusen aktiviteter å gjøre hjemme, digitale tiltak og så videre er det lett å gå seg vill. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi når fram – på ekte. Stengingen av skoler og barnehager vil uansett ha omkostninger, og vi kommer ikke til å klare å nå fram på samme måte som før. Men vi må ikke la være å prøve. Selv om alternativene ikke vil være fullgode, kan de gjøre den viktige forskjellen for barnet som trenger det.

• Bruk tid, gå i dybden, vær direkte.
• Våg deg utenfor din egen komfortsone.
• Tenk på muligheten for oppmøtetilbud for sårbare barn.
• Bruk muligheten for anonyme drøftinger når du er bekymret og i tvil, som kommunal barneverntjeneste og Statens barnehus.
• Hold meldeplikten og avvergeplikten høyt oppe i bevisstheten.

Hva er kontakt?
I disse dager leter vi etter alternative kontaktformer. For eksempel videokonferanser, alarmtelefoner og livesendinger som kompenserer for den kontakten vi ellers ville hatt. Barn har liten tilgang til disse kompenserende tiltakene. Og hvis de skal bruke dem, er de avhengige av hjelp fra voksne. Det betyr at de barna som lever sammen med sårbare voksne, også er de barna det er vanskeligst å nå fram til. Og det betyr at vi må jobbe dobbelt så hardt, og det er viktig fordi det er disse barna som trenger oss mest. Det er ikke realistisk å tenke at man skal klare å ha like tett kontakt med alle. Så hvem velger man da å bruke ekstra tid på? Sannsynligvis vet du allerede en del om hvilke barn som er sårbare i din gruppe. De som har ekstra tiltak som de nå mister, de med funksjonsnedsettelser, de som allerede strever sosialt kan være noen overskrifter som hjelper oss. Så er det barna som lever i familier som vi aner eller vet at strever: de som er eller har vært i barnevernstjenesten og de som strever med å følge opp skolehverdagen tilstrekkelig til vanlig.

Det neste spørsmålet blir hva som skal til for å oppnå kontakt. Det aller viktigste er at vi forstår at det ikke er likegyldig hva slags kontakt vi oppnår. Om vi bruker Skype, telefon eller noe annet er ikke det viktige, det viktige er om vi kommer tett nok på eller dypt nok. Vi vet at sannsynligheten for at barn deler noe som er vanskelig øker betraktelig når den voksne har laget en inngang til temaet.

Se for deg følgende to dialoger:

Lærer: Hvordan går det med deg, Eva?
Eva: Det går bra.
Lærer: Så fint. Har du fått gjort alle oppgavene på planen?
Eva: Ja.
Lærer: Du jobber bra, fortsett slik. Ha det bra!
Eva: Ha det.

Lærer: Hvordan går det med deg, Ola?
Ola: Det går bra.
Lærer: Det er ganske uvanlige dager vi har nå, og det blir vanskeligere for meg å vite hvordan dere egentlig har det. Tenker du mye på viruset, er du bekymra?
Ola: Litt kanskje.
Lærer: Det kan jo være vanskelig å være hjemme i familien hele tiden også. Hvordan går det hjemme hos deg? For eksempel kan noen bli litt ekstra irriterte når man må være sammen hele tiden. Eller man kan føle seg ekstra ensom fordi man ikke kan snakke med dem man snakker med til vanlig.
Ola: Jeg savner vennene mine.
Lærer: Det skjønner jeg, Ola. Jeg vil at du skal vite at jeg vil høre på deg hvis du vil snakke om hvordan du har det. Da kan du sende meg en melding. Og så kommer jeg til å ringe deg igjen om en stund.

Disse to dialogene skaper ulike forutsetninger for barna for å dele det de måtte ha på hjertet. Det krever at vi går litt dypere og gir barnet tydelige signal på at vi ønsker en dialog som også kan inneholde det som er vanskelig, ikke bare en høflighetsdialog. Det kan kreve at vi må bevege oss utenfor vår egen komfortsone og tørre å introdusere også det som kan være vondt. Selv om barnet ikke nødvendigvis sier så mye i første samtale, er lærerens tematisering av å snakke om hva som kan være vanskelig en invitasjon som kan gjøre det lettere for Ola å si litt mer neste gang.

Du har kanskje noen egne erfaringer om at det å sette temaer på agendaen i undervisningen, åpner opp for samtaler. Selv om kjernefagene prioriteres i denne situasjonen, er det viktig å bringe inn temaer som følelser, hvordan man har kontakt med andre i denne tiden, og å si fra om noe er galt. Vær kreativ og vis barna at det ikke bare er fagene som er viktig, men også hvordan vi har det. Elevene har kanskje allerede vært gjennom noe i forbindelse med vold. Henvis tilbake til det, og oppfordre til å si fra.

Å få kontakt med de minste barna
De små barnas alder, utvikling og språknivå setter store begrensninger for direkte kontakt i denne perioden. Det vil si at de blir enda mer sårbare og enda mer prisgitt foreldrene sine. Dette betyr sannsynligvis også at det må være foreldrene som er våre informanter om hvordan barna har det. Definer gjerne sammen på avdelingen hvem dere ønsker å være tettere på, og tenk på dette som økt omsorg (selv om det også har en slags kontrollfunksjon). Lag gjerne en spørsmålsmal med temaer før dere kontakter familiene. Våg å gå videre forbi høflighetsfrasene!

• Hvordan går det med familien?
• Hva slags sosial kontakt har de med andre? Hvilken kontakt har barnet med andre?
• Hvordan ser en vanlig dag ut nå? Finner de på aktiviteter? Inne? Ute?
• Hvordan opplever den voksne barnets følelsesmessige tilstand? Trives med å være hjemme? Lengter etter barnehagen? Leker lett eller sliter med å finne på noe? Glad? Frustrert?
• Hvordan har de voksne det? Hvordan er temperaturen i hjemmet?

Spørsmålene vil gi informasjon på flere måter. En del av det er de faktiske svarene. Den andre delen er hvordan den voksne deltar (eller ikke) i en slik dialog. Motvillig? Ukomfortabel? Virker den voksne å legge merke til barnet sitt, hvordan barnet har det? Er de bevisst på hvordan de legger opp dagene og hvilke behov barnet deres har? Gjennom en slik dialog vil du som barnehagelærer også oppfordre til refleksjon hos den voksne. Tør å snakke direkte om dine bekymringer, hvis du har noen. «Kanskje det hadde vært fint for Lise å ha kontakt med noen andre enn dere i samme hus? Hun liker jo å leke med Nils, kanskje dere kan ha en videosamtale med dem?» eller «Det høres ut som Per er ganske frustrert om dagen, hva tenker du kunne hjulpet han med med det nå? Skulle vi undersøkt mulighetene for at han fikk et tilbud i barnehagen?».

Er du tilstrekkelig bekymret er det viktig å diskutere denne bekymringen med andre og melde den videre om bekymringen er stor nok. Både barneverntjenester og politi er avhengige av at andre melder fra for å komme i posisjon til å hjelpe, og til å beskytte barn som må beskyttes. Nedgangen i meldinger til disse etatene etter stengingen, viser oss hvor alvorlig situasjonen er for barna som er avhengig av andre for å få sagt ifra. Ikke tenk at det er din oppgave alene å hjelpe de aktuelle barna, del den med andre.

Vi har så langt snakket om barn vi fra før har forstått er ekstra sårbare eller i risiko fordi foreldre er ekstra sårbare, eller fordi det finnes kjente risikofaktorer hos barnet. Hva med de barna vi ikke forstår at er i risiko? De kan vi sannsynligvis kun nå ved den generelle informasjonen eller kontakten vi har. Derfor er det viktig at vi jobber inn temaer om hvordan vi har det og oppfordringer om å si ifra til alle barn. Vær konkret om hvordan man kan si fra til deg. Send en melding på Showbie, send en melding med en spesiell emoji som betyr «jeg vil snakke». Kun fantasien setter begrensninger. Det som er viktig er ikke hva man gjør, men at det man gjør er konkret nok til at barnet oppfatter situasjonen. «Har du det bra?» er ikke nok.

Når foreldre er avvisende til å gi andre innsyn i familien eller til å ta imot hjelp, er det ekstra vanskelig. Da skal vi også være ekstra bekymret. Det kan være mange ulike årsaker, men det kan også bety at foreldrene ikke føler at hjemmesituasjonen tåler dagens lys, eller at foreldrene ikke er oppmerksomme nok på barnas behov. Dersom barnet trenger tiltak og ikke får det på grunn av foreldrenes manglende samarbeid eller involvering – til tross for gjentatte forsøk på motivering til å ta imot tilbudet – kan det gi grunnlag for å melde bekymring til barneverntjenesten.

Å benevne vs. å spørre
Når vi snakker med barn har vi lett for å ville at barna skal gi oss svarene på hva de tenker og føler. Vi kan være redde for å være for førende, eller tenke at det er viktig at de selv uttrykker egne følelser. Det er selvfølgelig viktig å få uttrykke hva en selv føler og bli respektert for det, men vi må ikke glemme at barn er i en læringsprosess når det gjelder å uttrykke seg, både om følelser og andre temaer. Å beskrive egne følelser kan være vanskelig nok for oss voksne, og ofte forventer vi for mye av barn når vi ber dem beskrive hva de tenker og føler. De lærer av vårt eksempel. De trenger at vi setter ord på det vi tenker at det kan være mulig å føle i ulike situasjoner, og at vi setter ord på hvilke følelser vi ser hos barnet. Barn vil også føle seg tryggere på å prate når de forstår hva den voksne vil med samtalen. Bruk gjerne noe barnet tidligere har sagt for å vise barnet hva du vil snakke om.

For eksempel:
Voksen: Har dere det bra hjemme i familien? Går det greit med dere når dere er hjemme hele tiden?

Eller:
Voksen: Hvordan har dere det hjemme? Jeg husker at du har sagt før at de voksne noen ganger blir veldig sinte, hvordan er det med det når som dere er hjemme?

Det andre alternativet gir barnet en tydeligere pekepinn på hva du vil snakke om, samtidig som du ikke legger til egne antakelser for du bruker noe barnet selv har sagt. Sannsynligheten øker for at barnet sier noe om det temaet som den voksne introduserer. Det første alternativet er lite konkret og gjør det vanskeligere for barnet å plukke ut hva man skal snakke om. Da blir det lettere å kun si «vet ikke» eller «det går bra».

Dette er noe annet enn å foreslå ulike hendelser som kan ha skjedd og be om ja eller nei-svar. Det vil være sårbart for mulige feil. Gi en tydelig indikator på hvilket tema man vil snakke om, men la beskrivelsene av innhold være opp til barnet.

Det finnes ikke perfekte spørsmål eller helt gale spørsmål. Det viktige er å tørre å gjøre et forsøk på nå bortenfor høflighetsfrasene og få til ekte samtaler.

Det aller viktigste er at barnet kjenner din gode intensjon. Du spør fordi du bryr deg!

Hege Frostad er spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi. Hun har bakgrunn fra psykisk helsevern for barn og unge, og jobber nå med barn og unge som har blitt utsatt for eller vært vitne til vold og seksuelle overgrep.