Tekst: Carla Foster, universitetslektor på videreutdanningen i montessoripedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge og AMI trainer 6-12. Artikkelen har stått på trykk i Montessori magasin nr. 3 2025.

Barneskolelærere må erkjenne at barna verken er tjent med å forbli i en tilstand av «endeløs tid», uten ansvar, eller med å bli underlagt timeplaner som «forbereder» dem på voksenansvar ved å forutsette at de aksepterer at den timeplanen bestemt av læreren er den beste måten å organisere tid på.

Å utforske hvordan mennesket har opplevd, målt og snakket om tid gjennom historien er nødvendig for å kunne forstå en kultur og vår moderne verden. Når vi forsker på tidens historie, avslører vi også veien barna må gå: De må følge samme vei som de gamle, men i et raskere tempo, med hjelp fra de voksne. Å forstå hvordan barnet sakte tilegner seg en forståelse av tidens komplekse natur, hjelper oss å forstå hvilken hjelp som er nødvendig og når den skal gis.

Som landdyr er vår bevissthet delvis avhengig av våre sanser og bevegelsesevne.  Men vi har også en forestillingsevne, og det innebærer en evne til å reflektere over og manipulere tid.  Våre kognitive prosesser er derfor i større grad knyttet til evnen til å tenke over og forestille oss noe som ikke er her og nå.  Vi vurderer muligheter og mulige konsekvenser av valgene våre ved å tenke både bakover og fremover i tid.

Språk gjør det mulig for oss å snakke om fortiden, nåtiden og fremtiden. Vi kan reflektere, vurdere ulike faktorer og komme med forutsigelser basert på resonnering og forestillinger. Men denne evnen er bare i sin spede begynnelse hos 6-12-åringer, og som alle evner som er i ferd med å utvikle seg, er den i beste fall ujevn. De har mangelfull hukommelse, de har ikke alle brikkene i puslespillet, og deres syn på fremtiden er i stor grad bygget på ønsker.

Og så er det de kulturelle faktorene, de motstridende oppfatningene av tid og tidens gang i en kultur. En kultur kan gi svært motstridende råd til folk: Carpe diem og «Alt godt kommer til den som venter». Disse motsetningene gjenspeiler to aspekter ved tiden som vi alltid prøver å forholde oss til: syklisk og lineær tid. Mandag kommer igjen, men aldri akkurat denne mandagen. Det finnes begrepet lineær tid, personifisert i den greske guden Chronos, og det rette øyeblikket, personifisert av den greske guden Kairos. De fleste kulturer har ordtak som hyller fordelene ved begge disse måtene å se på tiden på.

• En moden melon faller av seg selv. (Afrikansk ordtak)
• Tapt tid er tapt for alltid (Afrikansk ordtak)
• Tiden er en lærer. (Afrikansk ordtak)
• Tiden leger alle sår. (Afrikansk ordtak)

Det finnes også personlige og subjektive oppfatninger av tid, som «tiden flyr når man har det gøy».  Alle opplever slike øyeblikk der tid oppleves som relativ. Et minutt kan føles som en evighet hvis man må hoppe opp og ned kontinuerlig i et helt minutt, eller som et øyeblikk hvis man er opptatt med noe virkelig interessant.

Vi vet noen ting om de eldre barna i Barnas Hus og de yngste barna i barneskolen:

• De begynner å bruke verbtider mer eller mindre korrekt.
• De begynner å bruke i dag, i morgen og i går mer eller mindre korrekt, selv om de kanskje ikke vet hva «om en uke» egentlig betyr.
• De prøver å plassere menneskene rundt seg i generasjonsforhold, men gjetter ofte feil på folks alder.
• De kan begynne å lese klokken, men blander ofte viserne.
• De kan følge hendelser på en kalender og krysse av dager på vei mot en ønsket hendelse.
• De ser inn i fremtiden, men kan ha vanskelig for å komme med rimelige spådommer, fordi de ser fremtiden mest i form av «ønsker».

La oss dvele litt ved det siste, fordi det er viktig i vår kommunikasjon med barn. Barn hører voksne komme med spådommer som om det var fakta:

«Denne vennen kommer på besøk på lørdag.»

«Denne julen blir fantastisk.»

«Alt kommer til å gå bra.»

Barna vet ikke hvordan de skal skille mellom forutsigelser basert på faktiske opplysninger, forutsigelser basert på et vagt håp eller rimelige forutsigelser basert på en eller annen form for bakgrunnskunnskap. De vet ikke hvordan de skal forstå denne evnen vi har til å komme med en forutsigelse som «Alt kommer til å gå bra», bare på grunnlag av at vi planlegger å gjøre alt i vår makt for at det skal gå bra.

Det virker derfor som om en viktig måte å hjelpe barn med å håndtere fremtiden på, er å hjelpe dem med å reflektere over hva som skjer rundt dem nå, og over hva som har skjedd i nær fortid. Refleksjon er et av de viktigste verktøyene vi kan bruke for å hjelpe barn med å identifisere de elementene i erfaringene våre som vi bruker til å danne oss tanker om fremtiden. Derfor blir arbeidsdagbøkene våre et viktig verktøy. De er et verktøy for refleksjon, ikke egentlig for spådommer eller planlegging, i hvert fall ikke før barna har fått nok livserfaring til at de kan lage rimelige planer basert på tidligere kunnskap om lignende aktiviteter og hvor lang tid de tar.

Samtidig må vi introdusere barna for dyp tid, og hjelpe dem ved hjelp av forestillingsevnen til å reise så langt tilbake i tid at landskapet vi lever i endrer seg så dramatisk at det blir ugjenkjennelig. Tenk deg en jord uten mennesker, byer og biler, uten planter, dyr, jord… Er det rart at barn smiler overbærende til oss når vi sier at dinosaurer og mennesker ikke kunne ha eksistert samtidig? Det er jo vanskelig å forestille seg at vi ikke har eksistert, og «derfor» må vi ha levd også på dinosaurenes tid, siden vi vet at dinosaurene eksisterte. Her har vi en viktig oppgave: å fjerne nåtiden og likevel avsløre prosessene som førte til at nåtiden ble til.

For å forstå dyp tid må man først akseptere det faktum at alt vi ser i dag ikke alltid har vært slik vi opplever det nå. Det er dette som gjør de Store Fortellingene så kraftfulle; de innvier barna i en helt ny måte å tenke på. Alle ordene jeg ser består av symboler som har blitt eksperimentert med i tusenvis av år. Alle dyrene jeg kjenner til har et felles opphav.

Når vi prøver å hjelpe barna å forestille seg hvor lang tid 4,5 milliarder år er, prøver vi også å hjelpe dem å bruke verktøyene for tidsmåling, kalendere og datoangivelse. Klasserommet er et dynamisk sted, og tiden markeres ikke av ringesignaler, men må organiseres og brukes på en ansvarlig måte av elevene selv. Utflukter må planlegges, og løfter og avtaler må holdes. Barna må vite hvor lang tid et minutt er, ikke bare hvor lang tid det føles. Og de må bli klar over hvor lang tid tingene de velger å gjøre tar. Dette er en annen grunn til at arbeidsloggen er et viktig verktøy for å bygge selvbevissthet og ansvar. Men for å kunne bruke loggen effektivt, må vi gi undervisning i å lese klokken. Når man skal lese en analog klokke, er den viktigste viseren den korte viseren, timeviseren. Dette er viseren som har vært der siden begynnelsen, og som kan fortelle oss det meste av det vi trenger å vite. Hvis vi starter og fullfører tre oppgaver i løpet av tiden det tar for timeviseren å bevege seg ett tall, vet vi at vi klarte å gjøre tre ting på en time. Vi kan forfine denne forståelsen og bli mer nøyaktige etter hvert som vi lærer hvordan den fantastiske klokken vår er delt inn i 60 små måleenheter som vi kaller minutter, men timeviseren forblir vår viktigste referanse.

Syv dager i uken, 31, 30, noen ganger 28 dager i måneden, 12 måneder i året, og å markere datoen basert på et vilkårlig «startpunkt» for historisk tid… Disse menneskelige oppfinnelsene må læres, fordi de ikke kan observeres i naturen. De er ikke et fenomen i naturen. Gjennom fortellerkunst må avdekke de historiske årsakene bak disse tilsynelatende vilkårlige inndelingene og gi barna en innsikt i de store historiene om idéers vandring og de mange måtene man har funnet for å observere naturen og skape systemer for å forstå den. Gamle kalendere og historien om vår egen kalender fascinerer barna. Etymologien til navnene på dagene og månedene er en skattekiste av fortellinger.

En siste bemerkning: La oss huske at effektivitet, som oppnåelse av maksimal produktivitet med minimal sløsing, ikke er det viktigste målet for barn i barneskolen, i hvert fall ikke de første årene. Hvis vi prioriterer effektivitet fremfor håndverk, mister vi gleden ved å utføre arbeidet for dets egen skyld. Effektivitet kommer når teknikker blir innarbeidet og bevegelsesminnet samstemmer med den kognitive visjonen, når jeg kan utføre en handling med en viss hastighet og med en viss presisjon. Men effektivitet er det siste trinnet i læringen, ikke det første. Godt arbeid tar den tiden det tar. Når vi ser barn arbeide med passer for å lage vakre geometriske konstruksjoner, blir vi minnet om hvor viktig det er å ikke ta snarveier bare fordi teknologien gjør det mulig. Veien må møte oss når vi går den, og vi må gå den med bevisste skritt.