For femti år siden startet den første montessoribarnehagen i Norge på Østerås i Bærum.

Med montessoriutdanning fra England og praksis i USA, startet svenske Kersti Haugen Østerås montessoriskole i Norge i 1969. Var hun klar over den gang at hun var en pioner?

– Jeg visste at det var den første montessoribarnehagen i landet, og jeg syntes at det var litt rart og ensomt i starten. Sverige hadde så mange, forteller hun. Men etter hvert som årene gikk, vokste miljøet gradvis.

– Etter hvert når vi ble flere med Anne Wike og Gerry Kramer på Barnas Hus på Hovseter, og Inger Johanne Ahlberg Løvold på Treklang i Oslo, hadde vi et lite og intimt miljø. Alle tre hadde jobbet med meg, og vi kjente hverandre godt.

Historien fortsetter
Ti år etter at barnehagen startet opp, var Kersti med på å stifte Norsk Montessoriforbund i 1979. Frøene som ble sådd vokste seg gradvis større. Da Kersti og Østerås Montessoriskole la ned i 2010 etter over førti år, fortsatte denne delen av montessorihistorien i Montessoribarnehagen Solsikken, avdeling Låven i Oslo. Navnet er helt bokstavelig – montessoribarnehagen er i låven på gamle Grimelund gård, midt i et villaområde mellom Smestad og Vinderen. Der kyr tidligere sto på bås og satte fortsatt synlige bitemerker i bærebjelkene, har nå 26 barn sin daglige arbeidsplass. Langs de gamle tømmerveggene står lave hyller med montessorimateriell framme. En del har gått i arv fra Østerås, og Kersti setter pris på å se at materiellet fortsatt er i bruk. Mens metallsjablongene er like fine, bærer materiellet i tre preg av å være godt brukt. Ikke så rart når flere generasjoner har hatt glede av dem.

Det var ikke bare materiellet som gikk i arv fra Østerås Montessoriskole – Kerstis mangeårige kollega, venn og støttespiller Ninna Smitt er styrer på Låven.

Denne nydelige høstdagen i oktober er det en større voksentetthet enn vanlig i grupperommet. Kersti er på besøk for å snakke med oss om montessorihistorien i Norge. På en stol sitter en student fra videreutdanningen i montessoripedagogikk ved Universitetet i Sørøst-Norge og observerer. Hun er ikke den eneste, to barnehagelærere fra Espira er også på besøk. De setter seg ned på gulvet med en av de ansatte, som legger fram perler og forklarer hvordan de brukes i barnehagen. Ved annet bord sitter fire barn og ruller ut rundstykker av en stor deig. Tegnesaker og plastelina er framme på et bord, arbeidsmatter rulles ut og sammen igjen på gulvet, et barn henter seg brettet med bjellene. Stemningen er rolig, men musestille er det ikke.

– Heldigvis, sier Ninna og forteller om da hun tok montessoriutdanning i København og var på observasjon i Delft utenfor Amsterdam.

– Vi var i et stort rom med tretti barn og én montessoripedagog. Noen barn begynte å snakke litt høyt i det ene hjørnet og pedagogen løftet rolig opp en penn, og dunket den bestemt i bordet to ganger. Og så ble det helt stille. Vi studentene så på hverandre og jeg kjente med en gang at sånn.. Sånn vil ikke jeg ha det!

Startet Norsk Montessoriforbund
Og slik ble det heller ikke. Vi spoler tilbake til våren 2019. Ninna leser i Montessori-magasinet at det er femti år siden den første montessoribarnehagen startet i Norge. Men så står det i en bisetning at Norsk Montessoriforbund ble startet i 1971? Hun tar kontakt med undertegnede og forteller at det slett ikke stemmer. Et søk i Brønnøysundregisteret bekrefter at hun har rett: Norsk Montessoriforbund ble stiftet i 1979. At Ninna har full kontroll over årstallene er ikke rart, hun var nemlig forbundets første styreleder. Vi blir enige om å møtes til høsten for å snakke om historien, og Kersti skal selvfølgelig være med. Det var nemlig med henne det begynte.

Vi setter oss med hver vår kaffekopp inne på Ninnas kontor. Eller pauserom, kantine, møterom, lagerrom – slik de fleste skoler og barnehager har blitt gode til å utnytte den plassen de har tilgjengelig for å løse mange ulike oppgaver.

I likhet med Kersti kommer også Ninna fra Sverige, og for dem begge var det kjærligheten som gjorde at de valgte å bosette seg i Norge. Det er også grunnen til at barnehagen het Østerås Montessoriskole, eller montessoriførskole som den også ble kalt. På 60-tallet var Kerstis plan egentlig å ta en vanlig førskoleutdanning. Samtidig hadde hun en utfartstrang som ble en perfekt match med montessoripedagogikken.

– Da jeg oppdaget Montessori tenkte jeg «så fantastisk, det er dette jeg skal gjøre». At det i tillegg var en internasjonal pedagogikk slik at jeg kunne jobbe hvor som helst i verden passet meg perfekt, forteller hun.

Fikk låne materiell av spesiallærerskolen
Kersti dro til England og tok AMI-utdanning ved The Maria Montessori School i Hampstead i London. Siden bodde hun i USA og fikk praktisert i en montessoribarnehage i Berkeley, og startet selv en montessoriklasse i samarbeid med sjømannskirken. I 1968 flyttet hun og mannen Kjell Haugen til Norge og bosatte seg på Grav i Bærum. Ved Østerås borettslag fant de et tomt foreningshus som kunne brukes, og arbeidet med å starte Norges første montessoribarnehage satte i gang.

Kersti forteller at det ble en trang start økonomisk.

– Vi hadde ikke penger til å starte opp egentlig. Ikke hadde vi montessorimateriell, og heller ikke penger til å kjøpe det, forteller hun. Løsningen kom fra uventet hold.

– Jeg holdt et foredrag om montessoripedagogikk, og kom i snakk med noen fra Statens spesiallærerskole på Hosle. Det viste seg at de hadde et helt komplett sett montessorimateriell som sto innelåst og støvet ned på skolen. Ingen der visste hvordan de kunne bruke det! Jeg spurte om jeg kunne få låne det, mot at skolen kunne sende lærerstudenter til meg for å observere materiellet i bruk. Ja, det kunne jeg, og skolen sendte stadig folk til oss for å observere.

Dermed var materiellet i boks. Mannen Kjell bidro med snekring, økonomisk og administrativ kompetanse og all mulig hjelp for å gjøre prosjektet mulig. Møbler og innredning ble blant annet skapt ved hjelp av fingerferdighet, kreativitet og avkapp.

Og så, i august 1969 åpnet Østerås Montessoriskole dørene og kunne ta imot 16 barn i hver gruppe: Én tretimersøkt på formiddagen, og én på ettermiddagen. Barna hadde stort sett hjemmeværende mødre på denne tiden, og behovet for en hel dag i barnehagen var ikke der på samme måte som i dag. Den første tiden var det Kersti og en assistent som jobbet med barna. I 1971, da Kersti selv ble mor for første gang, kom montessoripedagog Gerry Kremer inn og hadde en egen gruppe. Hun startet senere barnehagen Montessori Barnas Hus på Hovseter.

Barna var mellom tre og syv år gamle, etter hvert slapp også barn på to og et halvt til. Etter seks år skulle foreningshuset tas i bruk til andre ting, og den vesle montessoribarnehagen måtte se seg om etter nye lokaler. Kersti og Kjell bygde nytt hus på Capralhaugen, med plass til barnehage i underetasjen. Med store vinduer ut mot hagen skulle de nå ta imot barn her i 35 år.

Samhold og gode minner
I 1976 begynte Ninna som montessoripedagog ved Østerås Montessoriskole. Etter endt utdanning i København hadde hun blant annet jobbet på Montessoriskolan Bambini i Malmø. Da hun og hennes norske mann skulle flytte til Norge, ringte han Kersti for å høre om de trengte en montessoripedagog.

– Jeg husker at jeg lå syk i sengen da han ringte, forteller Kersti.

– Og vi var på utkikk etter folk. Hun ble ansatt på dagen, og jeg husker at jeg tenkte at det måtte være et lykketreff. Ninna er fra Skåne som min far, men ikke nok med det. Han var fra Rengmark, og Ninna og hennes mann giftet seg i kirken i Rengmark. Det var meant to be, slår hun fast og ler.

Årene i Østerås var gode, og fotoalbumene Ninna har tatt med viser et godt miljø, og et tett samarbeid med foresatte. Da Ninna hadde små barn, var montessoripedagog Anne Sofie Magnus vikar.

– Det var en sammensveiset foreldregruppe, og vi kjente hverandre godt, sier Ninna og forteller som sosiale sammenkomster og mye moro.

–  I den første tiden brukte vi ofte foresatte som vikar, legger Kersti til.

– I motsetning til andre vikarer, visste de faktisk hva vi holdt på med her. Og så kjente de allerede barna godt.

Etter snart ti års drift, kom ideen om å starte et norsk montessoriforbund. Det var Kjell som først kom på tanken. Formålet var å lage en paraplyorganisasjon basert på det svenske montessoriforbundet.

I tillegg til barnehagen på Jar, var det nå også Treklang Montessoriførskole og Montessori Barnas Hus i Oslo som jobbet med montessoripedagogikk i Norge. Dette ble de første medlemmene i det nye forbundet, og i avisoppslaget dagen etter i Asker og Bærums Budstikke 31. mai 1979, står det: «Forbundet skal være et forum for Montessoris pedagogikk og har som hovedmål å spre informasjon og inspirasjon til pedagoger og andre interesserte. Et langsiktig mål skal være å få pedagogikken kjent og akseptert, og å få den integrert i norsk førskole- og grunnskoleundervisning».

Ninna var forbundets styreleder de fire første årene, før Inger Johanne Ahlberg Løvold fra Treklang tok over. Forbundet ga blant ut bladet Montessorinytt to ganger i året., og foresatte og andre interesserte kunne melde seg inn for å støtte arbeidet og motta bladet. Av de første tre barnehagene som startet Norsk Montessoriforbund er bare Treklang montessoribarnehage fortsatt i drift.

Nesten komplett lag på Låven
Østerås Montessoriskole stengte dørene i 2010. Da hadde Kersti jobbet i barnehagen i 41 år og Ninna i 35 år. Mye ble solgt til Montessoribarnehagen Solsikken og Birgit Lambjerg, som blant annet hadde gjort den tidligere foreldredrevne barnehagen på Låven om til en montessoribarnehage. Nå ble materiell pakket ned på Capralhaugen for et nytt liv i nye montessorirom med nye montessoribarn. Mye av det gikk til Låven og noe til Forskningsparken der Kersti nå har noen sine barnebarn.

– Det var en spesiell følelse å se alt materiellet mitt bli pakket ned i esker og forsvinne ut av huset. Men jeg er jo så glad for at det kommer til nytte, sier Kersti.

Ninna ble tilbudt jobb på Låven, og har siden jobbet der som styrer/pedagogisk leder. Der jobbet allerede Cathrine Knutsen og Liliana Lupu. I tillegg kom etter hvert Tove Erikstad fra Østerås Montessoriskole til Låven. Snart var laget fra Østerås nærmest komplett igjen.

– Vi har hatt en veldig stabil personalgruppe, forteller Ninna og sier at de bruker mye tid på å skape og vedlikeholde et godt miljø for de ansatte.

– Vi er en aktiv personalgruppe og samkjørte, med et felles mål og visjon for barnehagen. Det er ingen som har lyst til å slutte.

En stor vekst
Siden 70-tallet har de sett store endringer både i barnehagesektoren og i det norske montessorimiljøet. Da de begynte fantes det bare noen få barnehager i Oslo-området. Først på 90-tallet kom de første montessorigrunnskolene.

– Vi sådde et korn den gangen, og det har vokst voldsomt, sier Kersti.

– Når jeg sier at jeg har jobbet med montessori er det noe helt annet nå, enn det var før. Nå er folk interesserte, og mange kjenner til det fra før. Den gangen var det knapt noen som hadde hørt om montessori. Bare det å forklare foreldrene hva dette faktisk handlet om, var en stor jobb. «Skal barna pusse sko? Hvorfor det??»

Jeg forteller dem at vi i dag har førti montessoribarnehager og nitti montessoriskoler i Norge. At det ikke er flere montessoribarnehager, mens skolene har rast forbi i antall er nesten ikke til å tro. Men forklaringen ligger i lovverket, det er rett og slett lettere å starte en friskole enn en privat barnehage i Norge i dag. Selv om de skulle ønske barnehagene hadde den samme veksten, er det godt å se miljøet vokse.

– Jeg synes det er flott at det er så mange mindre skoler som blir gjort om til montessoriskoler, sier Kersti.

– Det er spennende å se utviklingen som har vært, men jeg skulle samtidig ønske at montessori var mer synlig i media, sier Ninna.

Og dermed gjenstår det bare å brette opp ermene og jobbe videre med oppdraget vi tok på oss for førti år siden: Å spre informasjon, inspirasjon og få montessoripedagogikken kjent og akseptert.