Av Sarah Kennedy-Berge, montessoripedagog 3-12 og pedagogisk leder ved Waterpark Montessori International. Artikkelen sto på trykk i magasinet Montessori nr. 4 2017.

«’The needs of the child’ are more than simply those of a physical life. Those of his intelligence and personality as a human being are equally urgent and much loftier.»

Maria Montessori, The Formation of Man

Et lite barn har lært å krabbe, og nærmer seg trappen for første gang. Den voksnes instinkt er å gripe inn, følge sin egen vilje og bestemme at barnet ikke er klar for denne utfordringen, og at det ikke er trygt.

En tenåring forteller foreldrene sine at hun skal ut i kveld med vennene sine. Hva er den voksnes instinkt? Å gripe inn, følge sin egen vilje, å bestemme at jenta ikke er klar og at det ikke er trygt.

«Ikke! Stopp! Nei!»
Høres det kjent ut? Ved hvilken alder bruker vi oftest disse ordene? Vanligvis er dette reaksjonene barn fra 0-3 år får, men hva med tenåringene? Får ikke de også ofte de samme reaksjonene fra de voksne? Kan vi trekke paralleller mellom disse to aldersgruppene, både når det gjelder utvikling og behov? Hvordan kan vi voksne bli oppmerksomme på dette, og skape et trygt miljø der småbarnet eller tenåringen kan få rom til å utvikle sin personlighet?

Kampen mellom menneskers vilje er vanligvis like sterk mellom voksne/foreldre og småbarn (noen ganger til og med spedbarn), som det er mellom foreldre/voksne og ungdommer. For både små barn og ungdommer er hver dag fylt med nye, ukjente følelser, opplevelser og reaksjoner, som de må lære å tyde og forstå. Barn i alderen 0-3 år er i ferd med å bygge en indre orden og struktur, et grunnlag for å bli et fungerende og selvhjulpent menneske. På samme måte bygger ungdommen sin indre orden og struktur, et grunnlag for livet som en aktiv deltaker i samfunnet.

Utviklingsmessige likheter
Maria Montessori delte barnets utvikling inn i tre stadier, der hvert stadium varer i seks år. I noen kilder la hun også til et fjerde trinn, 18-24 år. De første tre årene av hvert utviklingstrinn er tiden da ferdigheter blir tilegnet, mens de blir finjustert i den andre treårs-perioden.

I det første trinnet (0-6) er 0-3 årene da den grunnleggende personligheten utvikles (i tillegg til språk og motorikk), og i perioden fra 3 til 6 år finjusterer barnet disse ferdighetene. I det tredje utviklingstrinnet fra 12 til 18 år, består de første tre årene av enorme endringer, og grunnlaget for utviklingen mot voksen legges.

Fra 15 til 18 år finjusteres dette, og ved 18-årsalderen er de i stor grad blitt en integrert del av ungdommens personlighet. Det er slike likheter ved alle de ulike utviklingstrinn, men likheten mellom 0-3 og 12-15 er slående. Dette er begge perioder med enorme og dyptgripende endringer.

«The Spiritual Embryo»

«The most important side of human development is the mental side. For man’s movements have to be organised according to the guidance and dictation of his mental life.»

Maria Montessori, The Absorbent Mind

I boka Barnesinnet (The Absorbent Mind) trakk Maria Montessori fram det hun kalte «skapelsesmirakelet». Hun forklarte cellenes utvikling og spesialisering av celler i et fysisk embryo (de tre første månedene i livmoren). Den skjulte koden, som styrte denne spesialiseringen, la Maria Montessori merke til. Hun forsto at en lignende psykisk prosess skjer i barn mellom 0 og 3 år. Som Montessori påpeker, kan vi ikke kontrollere hvordan det vil skje, men vi kan kun støtte den naturlige utviklingsprosessen.

Det «spirituelle» eller det psykiske embryoet er navnet Montessori ga til barnets personlighet i utvikling i de første tre år. Vi kan sammenligne dette psykiske embryoet med det fysiske embryoet. Barnet fra 0-3 år skaper alle de grunnleggende funksjoner og organer han eller hun trenger for å leve i verden, med de skaper også de grunnleggende organer og funksjoner for mental og sosial utvikling. Barnet skaper sin personlighet.

I denne prosessen er barnet ekstra følsomt for utvendig stimuli, og kan bli psykisk skadet hvis han eller hun opplever et alvorlig traume. Maria Montessori takk fram at menneskebarnet har en lang barndom sammenlignet med andre arter, og forklarte hvordan dette gjør at barnet kan koordinere både de fysiske og mentale aspektene ved seg selv. Hun mente at en slik koordinering var svært viktig.

Maria Montessori trakk noen paralleller mellom ungdommen og det psykiske embryoet, barnet fra 0 til 3 år, og spesielt 1 til 3 år. Livsviktige ferdigheter blir utviklet i begge perioder, samtidig som de også har en enorm følsomhet og et stort behov for bevegelsesfrihet.

Ungdommens behov for å røre på seg er mer omfattendeenn det lille barnets utforskertrang, men har de samme elementene. Begge aldersgruppene har et sterkt behov for å utforske sin egen kropp, sine egne erfaringer og reaksjoner. Alt dette blir internalisert, og brukt til å skape personligheten. Mens spedbarnetog det lille barnet skaper sin grunnleggende personlighet, er ungdommen i ferd med å bygge sitt sosiale vesen.

Montessori snakket om ungdomsalderen som en sensitiv periode «when there should develop the most noble characteristics that would prepare a man to be social, that is to say, a sense of justice and a sense of personal dignity. (Montessori, From Childhood to Adolescence).

Frihet og grenser
Maria Montessori sa at frihet var en grunnleggende rettighet for et hvert menneske. Det er kun gjennom frihet at barnet lærer selvdisiplin, og friheten må struktureres innfor visse grenser for å bli håndterbar for barna. Grensene må ta hensyn til andres behov.

En nyttig måte å begrense frihet på for alle aldersgrupper, er å bruke det naturlige, fysiske miljøet. En montessoripedagog vil alltid bruke et bredt spekter av montessorimateriell for å sørge for et forberedt miljø for de ulike aldersgruppene. Når det gjelder det lille barnet og ungdommen, må vi i mye større grad bruke det fysiske og sosiale miljøet til å hjelpe dem å forstå frihetens begrensninger.

Et lite barn kan prøve å putte en for stor kloss inn i et lite hull. Barnet står fritt til å forsøke å gjøre dette, men den fysiske virkeligheten stopper forsøket: Det går ikke. Barnet kan bli frustrert, men dette er en del av en naturlig læringsprosess. Den voksne bør ikke forsøke «å hjelpe», det er å ta fra barnet frihet. Å få lov til å feile er viktig!

Det naturlige miljøet er den mest hensiktsmessige måten å få tilbakemeldinger på. Slike tilbakemeldinger er lette å ta imot, og barnet eller ungdommen vil lære å tilpasse seg verden slik den er. Slik får han eller hun mulighet til å utvikle indre selvdisiplin og bygge livserfaring. Selvfølgelig lar vi ikke barnet skade seg, men hvis vi må hindre en farlig aktivitet, gjenstand eller situasjon, bør vi være kreative og planlegge hvordan vi kan tilby det samme på en trygg måte.

Vi kan også merke oss at naturlige grenser inkluderer andre mennesker reaksjoner. Hvis et lite barn forsøker å ta en leke fra et annet barn, vil det andre barnet kjempe for å beholde den. Det andre barnet viser en grense. Da må den voksne kanskje gripe inn for å beskytte det andre barnets rett og frihet, men trenger ikke irettesette det første barnet. Han eller hun har fått oppleve at hvis du tar en annens leke får du motstand – og kanskje lykkes du ikke en gang! Deretter bør den voksne finne en anledning til å forklare hvordan man spør andre om lov til å ta ting, og situasjonen har gitt læring i stedet for kjeft.

For ungdommen betyr de raske humørsvingningene at han trenger frihet, men også tydelige og faste grenser. Som et lite barn vil han ønske å teste grensene regelmessig, og å få frihet til å sette spørsmålstegn ved dem. Samtidig trenger han å vite at grensene er der for å beskytte ham og den nye identiteten han er i ferd med å skape seg.

«Young people must have enough freedom to allow them to act on individual initiative. But in order that individual action should be free and useful at the same time it must be restricted within certain limits and rules that give the necessary guidance.»

Maria Montessori, From Childhood to Adolescence

Tenåringen krever selvstendighet. Tenåringen krever frihet. Men dersom friheten hverken har struktur eller grenser, blir han skremt av sin egen makt og mister selvtillit.

For den voksne som arbeider med små barn eller med ungdommer, er det viktig å bruke mye tid på å forberede seg mentalt. Hvilke holdninger og karaktertrekk har jeg, som kan virke mot sin hensikt når jeg jobber med disse ekstra sensitive aldersgruppene? Den voksnes selvtillit og selvfølelse er utrolig viktig enten det gjelder arbeid med småbarn eller ungdommer.

Det er også viktig at den voksne ikke forveksler frihet med mangel på omsorg eller struktur. Selvfølgelig skal ikke et lite barn få frihet til å løpe ut i en elv, være våken hele natta eller spise så mye sjokolade hun vil. Det kan være vanskeligere å sette grenser for ungdommer, men de samme prinsippene ligger til grunn. Vi bør ikke gi tenåringen frihet til noe han ikke kan håndtere konsekvensene av. Som foreldre forsikrer vi oss bare om at barnet eller tenåringen har de valgmulighetene de trenger, innenfor trygge grenser. Det gir et lykkeligere og mer fredelig liv, både for foreldre og barna deres!

To eksempler
La oss gå tilbake til de to eksempler som vi begynte med – småbarnet ved trappene og tenåringen som skal ut med venner.

Bríd Walls, en montessoriekspert for spedbarn og småbarn, forteller:

Jeg observerte barnebarnet mitt nærme seg trappa for første gang etter han hadde begynt på det tidlige krabbestadiet. Jeg hadde nettopp vært gjennom denne prosessen med mine tre litt eldre barnebarn, og jeg bestemte meg for å prøve en annen tilnærming denne gangen. Jeg begynte å filme, og satt meg nære nok til at jeg kunne få tak i ham hvis han skulle falle. Intensiteten i ansiktsuttrykket hans var fantastisk! Det var vanskelig, men han visste med hele seg hva han ville og hva han trengte å utvikle. Til slutt klarte han å klatre opp to trappetrinn, og det krevde en kompleks kombinasjon av konsentrasjon, eksperimentering med muskler og koordinasjon av reflekser. Da han hadde nådd målet sitt, valgte han å gli ned på gulvet igjen.

Hver gang jeg ser på videoen jeg filmet av ham, innser jeg hvilken episk opplevelse det var for ham. Jeg grøsser av tanken på at jeg, nærmest som en refleks ville gripe inn og bestemme utfra min vilje at dette var utrygt og for vanskelig for ham. Barnebarnet mitt var på vei inn i en intens sensitiv periode for å lære seg å komme opp trapper, og de neste seks ukene fulgte jeg ham opp og ned trappen til perioden var over. Deretter har han ikke klatret mer i trappene, bortsett fra når han ønsker å komme seg til eller fra en annen etasje. Han er nå 21 måneder gammel og klatrer på mange ulike ting, men faller aldri. Hans tillit til egne ferdigheter har gjort ham mye tryggere enn en trappegrind kunne gjort.

Vera Flynn, en montessoriveileder med mange års erfaring med ungdom, forteller om en lignende opplevelse:

Jeg jobbet med en foreldregruppe der en mor fortalte at hun kranglet med tenåringsdatteren sin hver fredagskveld. Datteren kom bestandig mellom femten og tretti minutter etter avtalt tid, og det første moren sa når hun kom inn døren var: «Nå er du sen igjen!». Så begynte krangelen, som endte med at jenta løp inn på rommet sitt og smalt igjen døra etter seg. Jeg ga moren klar beskjed: «Det er du som er den voksne, og det er du som må bryte denne sirkelen. Når datteren din kommer hjem neste fredag skal du ikke si noe om tidspunktet, men si hei og spørre hvordan hun har hatt det.»

Alle i foreldregruppen syntes dette var galskap, og moren trodde ikke hun ville klare å gjennomføre det. Jeg poengterte at de hadde satt seg fast i et mønster, og at det var hennes ansvar som voksen å endre det. Neste gang foreldregruppen møttes fortalte moren at den nye tilnærmingen hadde vært helt fantastisk. Hun hadde overtalt seg selv til å gi det et forsøk, og hadde endt opp med å ikke si et ord da datteren kom hjem for kvelden. Datteren hadde gått inn på rommet sitt, og kommet ut ti minutter senere for å sjekke at moren hadde det bra. Deretter hadde de snakket sammen som om ingenting hadde hendt, men nå var sirkelen brutt. De ble enige om at datteren fra nå av skulle gi moren beskjed hvis hun så at hun ble forsinket. Ansvaret var lagt i tenåringens hender.

Dette er to klassiske eksempler, et fra hver aldersgruppe, som viser hvor viktig det er å være bevisst på å gi det lille barnet eller tenåringen selvstendighet og frihet. Det må skje med grenser som gjør at han eller hun kan utvikle sin personlighet og sitt indre «jeg» i tråd med egne behov og drifter, og ikke diktert av den voksnes vilje. Vi må beskytte det Maria Montessori kaller «the principle energy on which the future depends: human energy, the power of individual personality» (Montessori, From Childhood to Adolescence).

Både det lille barnet og ungdommen trenger ekte og meningsfylte aktiviteter som forbereder dem på et liv i samfunnet. Drivkraften til selvstendighet gir gjenklang i det velkjente Montessorisitatet: «Hjelp meg å gjøre det selv».

Jeg vil avslutte med et sitat fra Maria Montessori: «Man is that superior being who is endowed with intelligence, and is destined to do a great task on earth. He must transform it, conquer it, utilize it and construct a new world full of marvels which surpasses and overrules the wonders of nature. It is man who creates civilization.» (Montessori, The Formation of Man).

Kilder:
Montessori, Maria. From Childhood to Adolescence, 2007, Montessori-Pierson Publishing Company, Amsterdam
Montessori, Maria. The Absorbent Mind, 1995, Henry Holtand Company, Inc., New York
Montessori, Maria. The Formation of Man, 1989, Clio Press Ltd – Oxford, England