Kvalavåg montessoriskole ligger i Kvalavåg på vestkysten av Karmøy. Havet er tett på, med strender og viker, hauger, knauser og berg. Haugesund flyplass er mindre enn ti minutter unna. Kjører du nordover i ti minutter til, kommer du til Haugesund. Det er få arbeidsplasser i selve bygda, men mye næring og industri i nærheten. Drar du en halvtime østover kommer du til det enorme prosessanlegget på Kårstø, der gass fra Nordsjøen og Norskehavet sendes ut til kontinentet.

På mange måter er Kvalavåg montessoriskole ganske typisk for flere norske montessoriskoler. Skolen har elever fra 1. til 7. trinn, og ligger landlig til. Den startet opp i 2012 i bygget til den nedlagte grendeskolen, ett år etter nedleggelsen. I den samme perioden var det en stor vekst i antall montessoriskoler i Norge. Mens elevtallet på gamle Kvalavåg skole hadde ligget på tjuetallet de siste årene før nedleggelsen, har elevtallet på montessoriskolen økt jevnt og trutt. I år har de 58 elever, men har også hatt over 60. Omtrent akkurat på gjennomsnittet for en norsk montessoriskole, som er 55 elever. Men det er ingenting gjennomsnittlig eller «midt på treet» over bygdas engasjement for skolen og elevene.

– Denne bygda er magisk, sier rektor Gunn Elise Aarsand Dale.

– Hvis det ble delt ut medalje i dugnad, hadde de fått den. Nå ønsker vi for eksempel å sette opp en lettvegg i det ene grupperommet som rett og slett er for stort. Jeg ringer en av de foresatte som med en gang sier «Ikke noe problem, jeg kommer og tar mål i morgen!». Elisabeth Thorsen, en annen foresatt med to barn på skolen, har jeg lagret som hurtigoppringing på mobiltelefonen min. Hun fikser alt!

Det kan ha sine utfordringer å drive skole etter alle lover og regler i et gammelt bygg. Dagens skolebygg er fra 1952, med et påbygg fra 80-tallet. I tillegg er det nylig satt opp flotte brakker, som huser gruppe 2. I vinduskarmen på personalrommet står et innrammet sorthvitt-bilde, elever alvorlig oppstilt på rekke og rad med en myndig lærer ved siden av. Det er Gunn Elises oldefar, som bodde i lærerboligen med oldemoren hennes og åtte barn. Da tyskerne tok over bygget under 2. verdenskrig måtte de flytte.

– Jeg tror det bildet er fra 30-tallet. Da jeg nettopp hadde begynt her kom en eldre dame innom og «ville se den nye Aarsanden».

At hun nærmest skulle følge i oldefarens fotspor i Kvalavåg var ganske tilfeldig, men føles likevel riktig.

– Jeg elsker å jobbe med skole og barnehage, og det er nyttig å ha hatt en fot begge plasser. Jeg vet hvor viktig det er at barna har fått det de trenger i de første årene. Jeg mener at alle barn fortjener montessoripedagogikken. Jeg har ikke lyst til å kritisere den offentlige skolen, men jeg synes det er for lite fleksibelt og stillesittende. Jeg tror vi rekker å lære dem mer her.

– En god gjeng

Gunn Elise er nå inne i sitt tredje år som rektor ved skolen. Før hun kom hit jobbet hun som daglig leder i en Reggio Emilia-barnehage, som hun hadde startet opp og drevet i tolv år.

– Den gang sto det mellom montessoripedagogikk og Reggio Emilia for barnehagen, og så ble det det siste, sier hun, og forteller at det er mye sammenfallende i de to pedagogikkene og synet på barnet. Barnehagen hadde 80-90 barn, og overgangen fra daglig leder til rektor var ikke nødvendigvis så stor:

– Jeg var leder, regnskapsavdeling, it-sjef, vaktmester og sjelesørger. Her har vi heldigvis vaktmester én gang i uka, det er virkelig luksus, ler hun.

At hun kom fra barnehagesektoren ga kanskje også et lite håp om å kunne få tilbake barnehagen som lå i tilknytning til skolen, men som måtte stenge for fire år siden. Enn så lenge har ikke det vært aktuelt.

– Dette er en liten skole med en liten administrasjon. Det er færre å spille på, så det har lett for å gå i ett. Det er travelt, og det kan være vanskelig å ha tid til alle. Jeg har lyst til å sitte mer i klasserommet og observere, men det er lite tid til det.

Mange av de ansatte på Kvalavåg montessoriskole har jobbet på skolen siden oppstarten i 2012. Det er få utskiftninger i personalet, og antall ansatte varierer først og fremst utfra antall vedtak i elevgruppa. Én av de som har vært med siden oppstarten er Arild S. Gismervik, som er miljøarbeider og IKT-ansvarlig ved skolen.

– Jeg trives veldig godt her. Jeg liker at dagene er fleksible, og at vi sitter lite i ro. At hvis vi brenner for noe, enten det er å være engasjert i et håndverk eller glad i å komme seg ut på tur, så er ikke skolen større enn at vi kan snu oss rundt og gjøre det, sier han.

– Nå har vi for eksempel lyst til å ta med en gruppe elever for å se på en gammel bunker fra krigen. Da er det bare å gjøre det.

Som i små bygder flest er ikke kollektivtilbudet all verden, og skolen har kjøpt inn en minibuss for å være friere til å reise rundt. Fire ansatte har tatt minibuss-lappen så langt, og på sikt er planen å kjøpe inn en minibuss til.

– Det gjør det lettere å jobbe tverrfaglig og kombinere ulike fagområder. Vi kan for eksempel besøke relevante bedrifter, eller kjøre ut for å faktisk se på vindmøller. De lærer så mye mer, sier Gunn Elise.

– Veldig kjekt å gå her

Men akkurat denne dagen er det ikke elevene som drar til en bedrift, det er bedriften som har kommet til skolen. Gruppe 2 har jobbet med journalistikk den siste tida, og redaktør i lokalavisa Karmøynytt Kent Olsen er på besøk for å fortelle hva de jobber med. Det foreldregenerasjonen forbinder med en lokalavis har endret seg mye – mens de ikke lenger gir ut papiravis, lager de nettsaker, podkast, filmer, fotograferer og sender direkte på nett. Elevene får stille spørsmål om hvordan journalister jobber, og er ekstra nysgjerrige på hva man gjør hvis noen lyver. Etter presentasjonen går de fra samlingen til hvert sitt arbeid.

Blant elevene er Bendik og Linnea, som begge går i sjuende trinn. De har gått i barnehage her, og vært elever ved montessoriskolen fra første trinn.

– Det er veldig kjekt å gå her. Jeg liker at det ikke er et fast opplegg, og at man har noen valgmuligheter hvis man for eksempel blir lei av noe, sier Linnea.

– Jeg kjenner folk som går på andre skoler, og de kan bli litt sjokkert når jeg forteller hvordan vi har det her. De synes det høres veldig greit ut å ikke ha lekser. Men hvis vi tuller bort tida på skolen, må vi ta med oss arbeid hjem. Det er også fint å ha to lange timer og en lang pause midt på dagen. Da rekker man for eksempel å spille ferdig en fotballkamp i pausen.

Bendik trekker også fram at han setter pris på valg-friheten. Han liker godt å jobbe med musikk og kunst og håndverk, og etter at Linnea har ramset opp hva hun liker å jobbe med blir konklusjonen at det er det meste – unntatt engelsk. At det er frukt hver dag og varm lunsj to ganger i uka er også et pluss. Som sjuendeklassinger går tida på montessoriskolen snart mot slutten. Til høsten er det den offentlige ungdomsskolen de skal gå på. For å forberede elevene er biblioteket i det gamle skolebygget innredet som et tradisjonelt klasserom med to og to pulter på rekke.

– Det er for at vi skal forberede oss på hvordan vi må jobbe på ungdomsskolen. Nå skal vi være der hver mandag og torsdag, sier Linnea.

Tror dere at dere kommer til å fortsette å bo i Kvalavåg?

– Jeg tror ikke jeg kommer til å bo her hele livet, jeg kommer nok til å flytte til en by, sier Linnea.

– Jeg tror jeg kommer til å bo her. Jeg er glad i naturen og å bo nære sjøen, og det er veldig fint her, sier Bendik.

Når det gjelder framtidsplanene er de mer samkjørte. Linnea forteller at hun har lyst til å bli ambulansesjåfør og at hun har sett mye på tv-serien 113. Ikke så ulikt Bendiks plan – han har lyst til å bli politi.

– Jeg liker tanken på å ha mye ansvar og en jobb med action, sier han.

Å starte en montessoriskole

Kvalavåg er langt fra alene om å miste den offentlige skolen i bygda. Hvert år tar fortvilte foresatte og lokale ildsjeler kontakt med Montessori Norge. For første eller femte gang er den lokale nærskolen foreslått nedlagt. Kanskje er den det allerede. Hva kan de gjøre for å beholde skolen i bygda? Noen har et håp om at det er Montessori Norge sentralt som starter og driver skoler, men slik er det ikke. Skolen må man søke om, starte og drive selv – og at det er hardt arbeid vet gjengen i Kvalavåg godt.

Bjarne Hareide flyttet til Kvalavåg for snart tretten år siden. Han har en 18 år gammel sønn som har vært elev ved skolen, og er far til Bendik som er elev på 7. trinn.

– Det var omtrent på det første foreldremøtet her, at vi fikk beskjed om at kommunen skulle spare penger og legge ned Kvalavåg skole. Det var ikke slik at foreldregruppa reagerte med sjokk, men heller med motløshet og «ikke nå igjen». Så ble skolen reddet den gang, og vi fikk beskjed om at den var fredet. Men så skjer akkurat det samme to år senere. Da kom det vel en slags «dette gidder vi ikke lenger»-stemning blant foreldrene, forteller han.

– Vi visste at det var grunnlag for en skole her, og at det ville komme mange elever. Det var født mange barn, og det hadde kommet nye byggefelt der barnefamilier slo seg ned, sier han og forteller at de var opptatt av at det skulle være et positivt prosjekt. Hele bygda ble engasjert i spørsmålet om hvordan de ville ha det framover på hjemplassen sin, og resultatet ble et bilag til Haugesunds Avis som nådde bredt ut i kommunen. Det handlet om skolen, men også langt mer – hvordan lage ei levende bygd der folk trives og vil bo.

– For skolen så vi på alternativene vi hadde, uten at vi kjente noe særlig til montessoripedagogikken. I en annen bygd på Karmøy hadde allerede en kristen friskole startet opp, men vi trodde at det kunne utelukke en del elever. Da vi bestemte oss for montessoriskole hadde vi mer flaks enn vi hadde trodd. Vi har vært heldige og hatt medvind hele tiden, sier Bjarne og forteller hvordan de fikk akkurat den kompetansen de var på utkikk etter da de trengte den.

– Vi ringte for å få tips om montessoripedagoger som enten var ferdig utdannet eller under utdanning som bodde i nærheten av Karmøy. Og så kommer vi i snakk med Grete, som tilfeldigvis bodde i kommunen. Hun har vært helt uvurderlig for oss.

Montessoripedagog på laget

Det var Grete Andersen Lervik som nå er assisterende rektor på Hamar montessoriskole, som tok telefonen. Hun jobbet i Waterpark Montessori International som kurser og videreutdanner montessoripedagoger, og bekrefter at det var et lykketreff av de sjeldne:

– Jeg var i permisjon og hadde akkurat flyttet fra Oslo montessoriskole til Fastlands-Karmøy da de ringte oss, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre videre. Det kunne ikke passet bedre, og jeg svarte «Nå skal du høre, at jeg sitter her i Karmøy uten jobb», ler Grete.

De neste årene jobbet Grete ved Kvalavåg, først med å planlegge og få alt på plass, og deretter de første årene ved skolen.

– Jeg sa med en gang at det ikke ville lønne seg å ansette meg som rektor, som montessoripedagog måtte jeg være ute i klasserommet med elevene. Jeg begynte å jobbe ved skolen i februar/mars før skolen åpnet, og kort tid etter begynte rektor. Vi jobbet sammen med å planlegge og gjøre alt klart: flytte inn i bygget, planlegge rom og innredning, skaffe møbler, kjøpe inn og lage materiell selv, ansette lærere, få inn søknader fra elever og se om noen hadde spesielle behov, forteller hun.

For Grete var det første gang hun var med på å starte en skole.

– Jeg synes det var kjempemoro. Du får et så nært forhold til bygda, skolen, elevene og de foresatte. Fremdeles bærer jeg med meg Kvalavåg, og bygda og skolen har en spesiell plass hos meg. Foreldregruppa og bygda brant så for skolen, og måten de har stilt opp på er helt utrolig. Alle var involvert på en kjempefin måte, og samfunnet og skolen var tett sammenvevd. Det var en forventning om at det skulle være åpne dører, og det gjaldt enten det var arrangementer eller elever som søkte seg til skolen utenfra. Jeg er så stolt av den skolen, og føler meg heldig som har fått jobbe der, sier Grete.

Har du noen råd til andre som jobber med å starte en montessoriskole?

– Det å ta seg god tid er et godt råd. Elevene fikk ett år på en annen offentlig skole etter nedleggelsen og før montessoriskolen startet opp. Det var noen som var skeptiske til det, men det var det vel verdt. Vi fikk planlagt godt, og elevene kom til en montessoriskole som var godt forberedt og klar for å ta imot dem. Det føles nesten dårlig gjort å gi et sånt råd, for det er ikke alle som føler at de har den tida. Men det var det verdt for oss. Og ellers: Bruk ressursene og kreftene i lokalsamfunnet!

I Kvalavåg, snart ti år senere, husker Bjarne fortsatt et råd Grete ga dem.

– Jeg husker hun sa at det tar ti år å bli en «ordentlig» montessoriskole. Du lærer hele tiden underveis, og vi ville gi skolen ro etter oppstart de to-tre første årene. Så var vi klare for å starte en større visjonsprosess for skolen og bygda, sier han.

Året uten skole

Et av de konkrete målene for skolen er at den skal favne bygda. Kunne de nådd bredere ut hvis de for eksempel kalte seg Karmøy montessoriskole? Ja, men hvor naturlig ville det vært at en montessoriskole for hele Karmøy skulle ligge litt avsides til i lille Kvalavåg? Ville det ha kommet diskusjoner om å endre beliggenhet? Det er bygdas skole, og hvor mye skolen betyr ble veldig merkbart året den var stengt.

– Det hadde ikke vært krise for elevene å reise ti minutter med buss for å gå på skole et annet sted, unger er gjerne glade i å ta buss, de. Men da hadde vi mista bygda. Det hadde blitt et sted uten et naturlig samlingspunkt og samhold, sier Bjarne.

– Vi så det så godt det året uten skole. Det var tomt. Når skolen åpnet igjen ble bygda full av liv, det er taxier og busser, barn som leker ute og lager lyd. Det er kanskje en floskel, å legge ut om hva skolen betyr for bygda. Men det å se minibussen med logoen kjøre til skolen, at det er aktivitet her, høner som ungene må bortom på kvelden for å mate, å ha et naturlig samlingspunkt 17. mai, og en idrettsbane. Uten skolen hadde den forfalt, det må være aktivitet i bygget, sier han.

Bjarne understreker at skolen ikke er hans fortjeneste, men at det har vært en stor og samlet innsats fra mange sambygdinger. Det første halvåret satt han i montessoriskolens styre. Det gjorde også kona hans, og de fant ut at det ble feil at de begge skulle være der. Selv har han fortsatt å lede visjonsarbeidet for Kvalavåg, og for et halvt år siden gikk også kona ut av skolestyret.

– Vi har vært opptatt av kontinuitet, men nå var det også tid for å slippe nye krefter til. Vi vil fortsette å engasjere oss på andre områder i bygda som også har betydning for skolen. Men det er naturlig at det er foresatte med elever på skolen som sitter i styret og drar det tyngste lasset.

For skolen er neste steg å kjøpe skolebygget. Kommunen er positive til å selge, men med grendehuset nærmest på samme tomt har det blitt komplisert å finne ut akkurat hva kommunen formelt eier og kan selge til skolen. De ser fram til å gjøre investeringer i et bygg de eier selv.

Hardt arbeid

I løpet av årene er det mange som har tatt kontakt med pådriverne for montessoriskolen i Kvalavåg for å høre hvordan man går fram for å starte en montessoriskole.

– Mange tror det er enkelt å starte en skole. Det er det ikke, det er ekstremt mye jobb. Du skal i praksis være en kommune, det er personalansvar, markedsføring, økonomi, lover og regler – det er som om frivillighet skal drive en stor bedrift. Men dette er noe helt vanlige folk påtar seg, og det er et stort ansvar. Hadde vi visst hvor mye jobb det var, tror jeg ikke vi hadde gjort det, sier han, og sammenligner det med å få et barn:

– Du tenker ikke helt over konsekvensene og hva du begir deg ut på, men samtidig er gleden så stor.

Og det er heller ingen grunn til å angre på hardt arbeid som er gjort. Da de søkte om å starte montessoriskole for opptil 70 elever, var det mange som mente at et så høyt elevtall var urealistisk i Kvalavåg. Det er det ikke lenger. I år har de fått 23 søkere, og 13 av dem har fått plass på skolen. Samtidig har mange av de store kullene som kom med byggefeltene nå kommet i ungdomsskolealder. I høst hadde de et stort møte med både personale på skolen og folk i bygda, der de fikk drømme vilt om hva de ønsker for Kvalavåg. 70 ulike ideer kom på bordet.

– Det var alt mulig, fra ønske om flere byggefelt, til selvkjørende buss, turlag, skytebane, bedre nettside. Det er spennende, man våkner litt opp og ser hva som bor i folk. Turlaget har for eksempel oppgradert mange av turstiene allerede. Alt bygger på frivillighet. Det er viktig at Kvalavåg er attraktiv for barnefamilier, sier Bjarne.

I tillegg til å lede visjonsarbeidet har han og fått en annen erfaring med seg i prosessen: å være foresatt ved en montessoriskole.

– Kona mi har vært veldig tett på, og har mange ganger besøkt skolen for å observere. Og så har jeg fått kjeft en gang i halvåret for å ikke følge opp nok, sier han spøkefullt.

– Men i den grad jeg har forstått montessori-pedagogikken har jeg sans for og tro på den. Jeg liker at man lærer ved å gjøre ting. Samtidig må jeg være ærlig og si at puggeskolen ligger i meg fra min egen skolegang, og jeg merket at det skjedde et taktskifte da min eldste sønn begynte på ungdomsskolen. Elevene hadde vært vant til å lage ukeplanen selv, men så var det som å komme inn i et stort maskineri der tempoet var høyere. Derfor er det fint at de øver på det de vil trenge på ungdomsskolen, sier han. I tillegg har han merket mangelen på lekser godt.

– Alle unger elsker leksefri skole, og som forelder er det fantastisk å slippe maset om lekser når man kommer hjem og alle er slitne. Jeg merker at de lærer en del ting de kanskje ikke hadde lært om det ikke var for denne skolen, og de er gode til å argumentere og diskutere. Kanskje litt for gode, iblant! Men de reflekterer godt, sier han.

– De gangene de har ligget litt etter i noe, har de vært veldig gode til å forklare meg hvorfor de likevel ikke skal jobbe med dette hjemme.