Tekst: Liv-Karin Edvardsen

– Så langt vi kjenner til, er det bare én annen skole i Norge som tilbyr surfing. Vi har hatt dette tilbudet for sjette og sjuende klasse siden starten, da skolen ble etablert, forteller Lisa Martinsen Fagerheim (39) som er fungerende rektor ved Eltoft Montessoriskole.

Steinfjord ligger på yttersida av Vestvågøy, og for barn som vokser opp midt ute i naturens lunefulle elementer, er det helt klart en fordel å lære å takle «stor-båra». Den trenger de ikke dra langt for å finne, for Unstad ligger like ved, verdenskjent og svært populær surfedestinasjon. Surfing er for lengst blitt ei etablert næring i denne bygda.

De 46 elevene tar gjerne «bølgen» for skolen sin ellers også. For den lille skolen har greid å etablere et stort spekter av aktiviteter ved å spille på lag med bygda og naturressursene omkring seg.

Bygdefolket skar gjennom
Om vi spoler tilbake til starten, så finner vi også her det bakteppet som ofte har kickstartet etableringer av Montessoriskoler i bygde-Norge, nemlig nedleggelse-spøkelset. Eltoft skole var tidligere kommunal, og den eldste delen av skolebygningen ble oppført på 50–tallet. Noen blant dagens lærere jobbet også her da kommunen drev skolen, og de forteller at kampen startet allerede i 1985.

– Det var en utmattende kamp som preget skolehverdagen vår sterkt. «Vi skal legge dokker ned» var trusselen, gang på gang. De naturlige svingningene i størrelse på barnekullene her i Steinfjorden ble en stressfaktor for oss. Et være eller ikke være, forteller de.

Etter at rådmannen i Vestvågøy kommune på nytt raslet med sabelen i 2012, ble det skåret gjennom, og bygda Steinfjord tok utfordringen med å starte privatskolen under navnet Eltoft Montessoriskole AS, som er 100 % eid av Steinfjorden Montessorilag. Den nye skolen tok imot sine første elever høsten 2014.

Ikke gjort over natta
Hvorfor det akkurat ble montessoriskole forklarer lærerne slik:

– Av de alternativene som var da vi startet opp med privatskole her, så var det montessoriskole som var mest aktuell, inkluderende og åpen for alle som den er. Verdigrunnlaget i bygda gjenspeilet seg godt i montessoripedagogikken der man ser på barna som egne, unike individer.

Lisa Fagerheim forteller om stort engasjement i oppstarten med å få skolen opp å gå, ikke bare fra foreldrene, men også naboer og andre i bygda.

– Oppstarten ble litt enklere i og med at dette opprinnelig var en fådelt skole drevet litt på Montessori-vis med aldersblanding. Rammene var på plass ved start, Eltoft skole hadde allerede etablert et stort spekter aktiviteter som vi i montessoriskolen har videreført.

– Men pedagogikken er jo totalt forskjellig. Etter at vi har fått satt oss inn i den, blir det bare bedre og bedre. Det sies at det tar minst fem år før man er kommet skikkelig inn i denne måten å drive skole på, og det ser ut til å stemme bra for vårt vedkommende. Det er absolutt ikke gjort over natta å bygge opp et montessoritilbud, fastslår Fagerheim.

Leksefri heldagsskole
Eltoft Montessoriskole er for 1. til 7. klassetrinn. Elevtallet ved skolen er i dag på 46, men har vært oppe i 60. De framtidige utsiktene er lyse, for i det siste har barnekullene i Steinfjord vist en økende trend. I tillegg har skolen en del tilsøkning fra steder utenfor Steinfjord.

Skolen har 14 ansatte totalt (med kokk og renholdspersonell) hvorav seks er pedagogutdannet. De har kontraktfestet videreutdanning i montessoripedagogikk, som må gjennomføres tidligst etter ett års virke, og senest innen to år.

At de ansatte får jobbe ved skolen før de tar videreutdanningen, gjør det langt enklere å ta til seg innholdet i utdanningen, gjennom gjenkjennelse og der de har fått noen knagger å henge kunnskapen på.

– Skolen vår er organisert som leksefri heldagsskole. Elevene har bare leselekser og litt glosepugging i engelsk hjemme, noe de styrer selv og kan ta over tid. Skoledagen starter klokken 7.45 med frokost, og klokken 8.15 går vi tur langs ei fast skogsløype. Turen gjennomføres hver morgen, uansett vær. Det må storme så kraftig at det medfører fare å gå ut, ved at takplater eller andre objekter kan blåse av, dersom denne morraturen skal avlyses, forklarer Lisa Fagerheim som til vanlig er kontaktlærer for 1.-3. klasse, men nå altså inne som fungerende rektor.

Går tur hver morgen
Det er en helt vanlig fredags morgen. Elevene har frokost, de har hentet seg brødskiver med egg og annet godt pålegg fra frokostbuffeen, noen av de yngste liker havregrøten best. Straks de har spist, rydder de opp etter seg, skyller av og setter inn i oppvaskmaskinen. Rutinene er godt innarbeidet, ingen trenger å instruere dem. Så er det rett på med ytterklær, og klar til å gå tur i følge med et par lærere. Turstien til marka starter rett på andre siden av hovedveien. Humøret synes være på topp, ingen protester.

Tilbake på skolen fordeler elevene seg i små grupper på arbeidsstasjoner, de yngste i første etasje, og de eldste i etasjen over. De fem førsteklassingene har funnet roen på et gulvteppe sammen med sin lærer som leser fra ei bok.

Stille summing preger arbeidsøkten, her er ingen høylytt roping, forstyrrende prat eller løping omkring. Alt læremateriell har sin ryddige plass, det er ro og orden rundt elevene. Lærerne går lavmælt rundt og hjelper til. En gutt ser opp fra de små tallbrikkene han holder på å legge, og sier:

– Vi er heldige som får gå her på denne skolen, vi slipper lekser med hjemmeoppgaver. Ja, vi har jo leselekser da, føyer han fort til med et lurt smil om munnen.

Driller på små rutiner
– Vi øver så mye på bittesmå ting, for eksempel det å sette stolen riktig på plass ved bordet. Ungene synes dette er rart i starten når de begynner her på skolen. Men denne drillingen på rutiner har de veldig mye igjen for, de ser jo også at de eldre elevene og vi lærerne ivaretar de samme detaljene. Vi spiser i lag med barna, alt handler om å vise veien, så følger de etter. Oppstår det konflikter så tar vi de straks, lar aldri slikt få utbrodere seg, forklarer Fagervik.

Hun utdyper dette med elevenes frihet i montessoriskolen.

– Vi sier at i montessoriskolen kan de gjøre hva de vil. Men egentlig er det mye strengere enn i offentlig skole, rutinene må være enda mer innarbeidet i forkant. For eksempel når en elev vil meg noe, og jeg står opptatt med å hjelpe andre, så kommer han eller hun og berører skulderen min forsiktig, for deretter å stille seg rolig og vente på tur.

60 liter tyttebær
I går var det torsdag og uteskole som det er hver torsdag. Da var alle elevene i marka og plukket tyttebær. Store, fulle bærspann står nå på lageret, i dag skal all bæra renses, det skal også gjøres ute.

Etter et par timer på le-siden av skolen begynner elever og lærere å se enden på tyttebær-rensingen der de tålmodig har sittet med hvert sitt rensebrett og ristet og plukket ut bittesmå rusk og stilker.

Resultatet ble 60 liter ferdig renset bær. Under plukkingen var elevene delt inn i aldersblandede grupper, slik at de kunne gjennomføre en liten konkurranse i tyttebær-plukking samtidig.

– Vi har vår faste plass der borte i lia, ovenfor den granskog-klyngen du ser der, sier assistent Børge Klevstad, og peker mot fjellsiden på andre siden av Steinfjorden.

–Dette er en tradisjon vi har hatt, i hvert fall siden 1975. Nå veier vi opp bæra i én-kilos poser som vi lodder ut når vi arrangerer bygdekafé. Eller tyttebærkafé, om du vil. På denne måten får også de eldre som ikke selv lenger klarer å plukke bær, del i godsakene, forklarer han mens han holder blikket nede i rensebrettet sitt.

Surfer og dyrker grønnsaker
Hvert år får sjette og sjuendeklassingene prøve seg i det våte element, på hver sitt surfebrett. De får opplæring etter skolestart, og trener på å surfe frem til høstferien. Så tar de surfingen opp igjen på våren. Vinteren i Lofoten blir for mørk og rufsete for denne uteaktiviteten.

– Skolen har to ansatte med surfe-erfaring, i tillegg leier vi inn egen instruktør ved behov. Vi har alt av utstyr, som brett, drakter og bilhenger. Noen ganger benytter vi oss av stranda her på Unstad, andre ganger drar vi til Skagenstranda ute på Flakstad der sjøen er snillere mot nybegynnere, forteller Klevstad.

I Steinfjorden står primærnæringene sterkt, med fiske og landbruk.

– Lokalbefolkningen stiller seg veldig åpne for å ta oss imot på gårdsbesøk og på fiskemottaket nede på Tangstad. Vi har vår egen skolehage med masse forskjellige vekster på Saupstad Gård, kan Lisa Fagerheim fortelle.

Saupstad Gård eies og drives av Marielle de Roos og Hugo Vink som kom hit fra Nederland for over 20 år siden. De har 150 geiter, og produserer ost av halvparten av melka, hvorav noen av ostene er blitt prisbelønte. De har lagt om til biodynamisk drift av gården.

Bygdefolket involverer seg
– Vi har delt de yngste elevene inn i to skolehage-grupper, og så går vi til skolehagen fire ganger på våren og fire ganger på høsten, for å jobbe. Saupstad Gård ligger fire kilometer unna skolen, og det tar cirka én time å gå hver vei. Matgruppa lager mat på bålpanna når vi er der, da bruker vi ingredienser fra egen hage og ellers fra gården, forteller Fagerheim.

Også Eltoft Montessoriskole har hatt noen begrensninger i koronatiden, der de ikke har kunnet ha folk utenfra inn på skolen, eller hatt kontakt med barnehagen. Elevene har heller ikke kunne dra på konserter. Men nå er unntakstilstandene heldigvis over, og skolen skal med det første ha «åpen dag».

– Da kan foreldrene og folk ellers i bygda komme å se hvordan skolehverdagen vår er. Spesielt bra er dette for foreldre til barn som nærmer seg skolealder, at de får direkte innsyn i hvordan vi driver, og dermed får et bedre grunnlag for å velge om de vil søke barna sine inn her hos oss.

– Bygdefolket er veldig involvert i skolen, de er en del av den. I styret sitter det folk som ikke har barn i skolen, men som er engasjert i bygda si. En del foreldre velger dette skole-alternativet til tross for at de bor nærmere en kommunal skole. Det er på grunn av opplegget vårt med heldagsskole, mat-tilbud med frokost hver morgen og varm lunsj to dager i uka, samt mye uteskole med fristende aktiviteter, forklarer rektorvikaren som selv har to barn på denne skolen.

Kan bli sårbart
Å være en liten skole kan både ha sine fordeler og ulemper. Lisa Fagerheim trekker fram noen her.

– En så liten bedrift som dette blir fort sårbar med hensyn til sykefravær. Vi jobber alle i fulle stillinger, noe som gjør at hver person betyr så mye – på godt og vondt ressursmessig. Det er heller ikke så lett for en vikar bare å steppe inn her, når han eller hun ikke kan relatere undervisningsopplegget til sin egen skolegang og erfaring med hva som foregår i et klasserom. De må jo først være her et par dager og observere hvordan vi jobber.

– Samtidig tror jeg en liten bygdeskole har visse fordeler når det gjelder å få maksimalt ut av montessoripedagogikken, der færre elever gir bedre fleksibilitet og større nærhet til hver enkelt, mener hun.

Ingen tvil om at den lille friskolen med et amfi av grønne lofotfjell rundt seg, har fått til noe bra. Det vises i ansiktene til barna som er så stolte når de forteller om skolen sin. Det merkes av den lune atmosfæren i klasserommene. Og smilet som fort kommer frem hos bygdefolket når skolen nevnes.