– Da vi fortalte de andre hva vi skulle gjøre var det mange som sa, «Hæ, kan vi gjøre det alene?». De ble overrasket over at vi kunne gjør det helt selv, forteller Elvira (11). Hun går i sjette trinn på Tinn montessoriskole i Telemark, og sammen med venninnen Saga (10) i femte trinn la de ut på en egen going out-ekspedisjon tidligere i vår. De ville sammenligne hvor lang tid en hest bruker på samme strekning med tre ulike gangarter.

For montessoripedagog og kontaktlærer Håvard Storm var det gøy å se at systematisk arbeid med å få i gang elevinitierte turer endelig løsnet.

– Nå er det flere andre elever som er i planleggingsfasen av nye turer. Etter at Elvira og Saga tok initiativ har det vært mye mer enn på lenge. Vi har jobbet med dette helt siden i høst, men det har tatt tid å komme dit hvor elevene faktisk forstår at de kan gjøre hva de vil bare de planlegger godt, sier han.

– Det er ingen tvil om at disse to jentene har vært en inspirasjonskilde for det som skjer i elevgruppa nå.

Elevene i forsetet
Men først, hva er egentlig going out? I læreplanen for montessoriskolen står det at skolene forplikter seg til å skape et læringsmiljø hvor det er naturlig at barna i tillegg til arbeidet på skolen bruker sitt lokalmiljø til å utforske natur og samfunn. Utemiljøet blir en læringsarena, og elevene skal læres opp til å ta mer og mer ansvar for å organisere og gjennomføre utflukter.

I motsetning til mer tradisjonelle studieturer med hele elevgruppa der de voksne bestemmer hvem, hva og hvor, er going out studieturer initiert av elevenes egne interesser. Elevene får muligheten til å reise bort fra skolens trygge, men begrensede område for å hente ny kunnskap og erfaringer. Utbyttet blir mye mer enn rent faglig. De må øve på selvstendighet og ferdigheter som trengs for å finne ut av ting på egen hånd. En going out kan være alt mulig: å planlegge en tur på biblioteket for å finne bøker de trenger til et prosjekt, besøke en bondegård eller annen arbeidsplass, et museum eller dra ut i skogen. Etter hvert som elevene får mer og mer erfaring i planlegging og gjennomføring, kan de også få mer ansvar.

• Les mer om going out i appendikset til læreplanen.

– For oss begynte det med den nye læreplanen og appendikset om going out som kom senere på høsten, sier Håvard. Han ble inspirert, og kjente at dette bare måtte de få til. Samtidig var det en naturlig del av utviklingsarbeidet ved skolen, og det var allerede en kultur for å gi pedagogene frihet til å prøve ut ting. Håvard jobber med gruppa fra 4. til 7. trinn, og det er med den gjengen han har jobbet med going out.

– Dette er kjempeviktig og en essensiell del av montessoripedagogikken. Vi er en skole som er glad i friluftsliv og nærområdet vårt, og vi elsker å være ute. Vi har mange turer som er initiert av lærerne, og vi er helt i startgropa på at det er elevene som skal ta initiativ. Dit jeg ønsker at vi skal komme, er at elevene bestemmer hva de skal gjøre og planlegger hele turen. Det er de som skal finne ut hva de har tenkt til å lære, sier han.

Et nødvendig rammeverk
Så hvor begynner man? Selv for en skole med elever som er vant til å dra på tur, har det tatt tid å øve på det å gå ut alene og på å ha en klar plan for turen og så følge den. Det første steget på veien tidlig i høst var naturfagsekskursjoner for hele elevgruppa med en rapport som skulle fylles ut og leveres.

– Så hadde vi noen forsøk der jeg foreslo at de kunne finne på turer selv. Noen klarte å finne på noe, men det var ikke going out, det var mer «nå går vi ut i skogen og ser litt». Deretter kom vinteren, med mye snø og mange begrensninger på grunn av korona. Da våren kom tenkte jeg at vi måtte tak i dette igjen, forteller Håvard.

Som sagt, så gjort. Det ble ut på tur igjen, denne gangen med en naturfagsrapport der elevene skulle se etter vårtegn.

– I den rapporten står det helt tydelig hva de skulle se etter, men det nye var at elevene skulle gjøre dette alene. Det ble de litt overrasket over. De fikk beskjed om hvor langt de kunne gå, og gruppene var satt sammen slik at de eldste kunne være med og ta ansvar og det fungerte rimelig bra, sier han.

Samtidig var rapportene elevene kom tilbake med veldig enkle, det var skrevet ned et ord her og et ord der.

– Jeg tenkte at her må jeg inspirere dem. Så jeg samlet hele gjengen til tur slik vi gjorde på høsten, og gikk gjennom hvert eneste punkt i rapporten med dem. Det var «dette skal du se etter» og «dette skal du gjøre», og veldig lærerstyrt. Og etter det ble det bedre, sier han.

– Da vi kom tilbake fra den turen sa jeg til elevene at de ikke trenger å bare se etter vårtegn, men at de faktisk kan bruke en slik rapport til å lage sin egen going out der de kan gjøre hva som helst. Hva som helst, spurte elevene. Ja, svarte jeg. Så lenge dere finner ut av noe og planlegger godt.

Nå har ekskursjonsrapporten blitt en slags going out-rapport, som gir rammer for hva de skal planlegge for, og gjøre. Her står det hvem som har skrevet rapporten, dag og dato, hvem som var med, hva var spørsmålet eller problemet de skal finne ut av, hva skal de ha med, hva trenger de, hva ser de etter, hva gjorde de for å finne ut det de ville vite, hva er svaret eller løsningen, konklusjon, hvilke kilder og steder har de informasjon fra, hva brukte de i tillegg til det de så og observerte selv, og om det er noe annet de ble interessert i eller vil finne ut av fordi de var på tur.

– Alle disse punktene er med på å skape en ramme som gjør det mindre skummelt for elevene. Uten et rammeverk blir det overveldende. Nå vet de hva de skal gjøre, samtidig som det ikke er vi voksne som styrer det, annet enn å sørge for at planleggingen er god nok, sier Håvard.

– Jeg stiller bare spørsmål som bidrar til elevenes egen tankeprosess. Det er de som skal finne ut av det.

Og det var det som skjedde da Elvira og Saga spurte om de kunne dra på hestetur.

– Ja, sa jeg. Det kan dere. Hvis dere planlegger godt. Og det gjorde de!

Going out om hest
At hest ble tema for Elvira og Saga er ikke tilfeldig. Begge har ridd siden de var små, og har tilgang til hest enten hjemme eller hos nær familie. Nå måtte det planlegges.

– Vi måtte spørre Elvira sin tante om vi fikk lov til å låne en hest. Vi måtte finne ut hvilken dag vi kunne dra ut på, og vi måtte ha tillatelse fra Håvard og foreldrene våre, sier Saga. På eget initiativ ordnet de skriftlige tillatelser med underskrifter, som ble levert til Håvard.

– Vi måtte også finne ut hvor vi kunne ri. Vi hadde først tenkt til å gjøre det på et jorde, men så fant vi et annet, bedre sted, sier Saga.

Håvard hadde fortalt dem at de måtte be om tillatelse til å bruke jordet, og i ettertid tenker han at han skulle ha latt jentene finne ut om de fikk tillatelse til det selv.

– Vi snakket litt om det jordet. Det er gress der, og jeg sa at det antakelig var lite trolig at eieren ville godtatt å la jentene ri der. Det var det kanskje litt dumt at jeg sa, for da ble det litt skummelt å spørre om det. Dette er en prosess der vi lærer, vi voksne også, sier han.

Da jordet ikke var aktuelt, falt valget på en grusvei i stedet. De fikk med seg en voksen til å være med dem, og de fikk låne Veslesvarten, en islandshest på rundt 8-9 år.

– Vi ville finne ut hvor fort han kunne galoppere, trave og tølte. Det er gøy å se hvor fort han faktisk gjør det. Når du galopperer føles det mye fortere enn det egentlig er, sier Saga.

– Vi planla hvem som skulle ri, og at vi skulle prøve tre ganger hver på de forskjellige tingene, sier Elvira og legger til at tølt er en gangart som er vanlig for islandshester.

Strekningen målte de opp med lange skritt, og den har de senere fått bekreftet at er femten meter. Først galopperte Elvira, mens Saga tok tida på henne med mobilen.

– Han galopperte i ti sekunder over de femten meterne. Han tølta i trettifem sekunder, så det gikk jo veldig sakte. Og så trava han i tjue sekunder, forteller Saga.

Egentlig var planen også å se hvor høyt hesten kunne hoppe, men det var han ikke interessert i.

– Han var litt sur, så når jeg skulle prøve å hoppe holdt han på å kaste meg av. Men han har hoppet 75 cm før, sier Elvira.

– Jeg tror det hadde gått bedre hvis vi hadde startet med hopp, sier Saga.

Tilbake på skolen var det tid for å avlegge rapport, og senere skal de også presentere hva de har gjort for de andre elevene. Å planlegge og gjennomføre en tur selv har gitt mersmak.

– Det er mye gøyere når du kan planlegge selv hva du vil gjøre, sier Saga og ser på Håvard.

– Du er mer sånn: Her, ut i skogen, finn vårtegn!

Håvard ler, og forteller at han synes det er bra de synes det er mye bedre å ta initiativ og gjøre ting selv enn at han skal fortelle dem hva de skal gjøre.

– Jeg tenker at dere lærer andre ting når dere må finne ut av det selv, sier han.

Inspirerte andre
At Elvira og Saga dro på tur uten en gang å møte opp på skolen først, ble lagt merke til av de andre elevene.

– De andre elevene trengte nok å se hva de faktisk kan gjøre bare de planlegger godt, sier Håvard. Nå har en aktiv guttegjeng fått med seg en assistent på tur i skogen, mens en annen gruppe er i gang med å planlegge en going out der de får være med på lamming. Selv jobber han med å finne balansen mellom å kreve god planlegging, og å slippe noe av kontrollen.

– Det har tatt tid før elevene virkelig har kjent at de faktisk kan sette i gang og gjøre dette selv. Det kan være vanskelig å slippe dem, og derfor har jeg sagt ja, men dere må planlegge det godt. Og noen ganger hender det at ideen dør litt der, når det må planlegges. Samtidig tenker jeg at det er en del av det de skal lære. Så spørs det om jeg er for streng på hvor mye som skal planlegges, sier han.

Foreløpig kjenner han på at de fortsatt er i startgropa. Etter hvert som elevene blir vant til å ta styringen over ekskursjonene selv, kan de knytte going out tettere opp mot fag og jobbe med presentasjoner. Egentlig var ikke tanken at Elvira og Saga skulle lage en presentasjon for resten av gruppen, men også det tok de initiativ til selv.

Å styrke arbeidet med going out på skolen, ser Håvard bare fordeler med. I tillegg henger det tett sammen med alt det andre de gjør.

– Vi jobber mye med sosial og emosjonell kompetanse på skolen, og en av tingene jeg brenner for i harmoni og høflighet er å øve på å ta telefonen og ringe til noen for å spørre om noe. Hva skal jeg si, hvordan presenterer jeg meg? Det kan for eksempel være det å ringe til en butikk for å høre om de har den eller den varen. Det gir mestringsfølelse, og gjør det mye lettere å ringe når du skal planlegge en going out. Det går en rød tråd her, fra første til tiende. De yngste elevene jobber med å kunne ta pauser selv, og å kunne gå alene ut i skolegården og inn igjen. Også når det gjelder going out, må de begynne et sted og når de får øve på å ta ansvar, blir det enklere jo eldre de blir, sier han.

– Going out gir elevene glede, motivasjon og mestringsfølelse. Særlig for de stille og mer forsiktige elevene, eller de som tror at dette er noe de aldri kommer til å klare, er det stort å faktisk kunne dra på tur selv. Dette er kjempeviktig og en essensiell del av montessoripedagogikken, sier han.