Tekst: Martine Hestnes Healy. Artikkelen sto på trykk i Montessori nr. 2 2021

Når jeg blir spurt om å forklare hva montessoripedagogikken går ut på, ender jeg som oftest med å forklare metoden. Jeg gir eksempler på typiske montessoriaktiviteter i hjemmet, i barnehagen eller på skolen. Avhengig av hvem som spør, kommer jeg med eksempler på hvordan hverdagen er organisert i en montessoribarnehage eller -skole. Jeg beskriver metoden når jeg burde fokusere på målet med utdanning. Hva vil vi oppnå? Hva er målet med montessoripedagogikken? I «Education for a New World» skriver Montessori: «We must help the child to act for himself, will for himself, think for himself (…)». Tittelen på boken forteller mye om hva Montessori mente var målet med utdanning. Hennes tanker er like aktuelle i dag. Vi utdanner fortsatt barna våre for en ny verden. En verden som vi ikke vet hvordan vil se ut. Å kunne handle selv, ville selv og tenke selv vil uansett være grunnleggende ferdigheter.

Fra montessori til «vanlig» barnehage
I 2015 ble jeg for første gang pedagogisk leder i en vanlig barnehage. Jeg hadde da jobbet i montessoribarnehage, montessoriskole og innen montessoriutdanning siden 1996. Jeg var nervøs og spent på om jeg ville klare å kombinere min montessoribakgrunn med kravene og forventningene i en vanlig barnehage. Ville mitt barnesyn og læresyn være veldig annerledes? I møte med den vanlige barnehagen måtte jeg ta montessoriprinsippene ut av montessori. Jeg måtte få et utenforperspektiv. For første gang forstod jeg hvor universelle montessoriprinsippene er. Jeg ble også bevisst på at mange av de egenskapene og ferdighetene som vi ønsker at barna skal utvikle, allerede er en naturlig del av montessoripedagogikken. I denne artikkelen vil jeg se nærmere på begrepet livsmestring. Jeg mener det er viktig at montessoribarnehagene og -skolene reflekterer og diskuterer hva livsmestring innebærer. Hvordan forstår vi livsmestring? Hvordan jobber vi med det i barnehagen og skolen?

I Læreplan for montessoriskolen står det i del 1: «Vi skal forberede barna på å møte denne verden med åpenhet, et positivt fremtidssyn og en vilje og kompetanse til å delta aktivt i samfunnet.» Første gang jeg leste om livsmestring var i en artikkel i Aftenposten i forbindelse med innføring av «folkehelse og livsmestring» som tverrfaglig tema i den offentlige skolen. I 2017 ble livsmestring for første gang brukt i Rammeplan for barnehagen. Livsmestring og helse ble en del av barnehagens verdigrunnlag. Som så mange ganger før tenkte jeg: «Men dette gjør vi jo allerede!». Begrepet livsmestring var nytt, men innholdet var kjent. Hva var det som gjorde at jeg umiddelbart tenkte at dette gjør vi allerede? Livsmestring som begrep brukes lite i «Læreplan for montessoriskolen», samtidig er livsmestring så dekkende for alt vi gjør. Det er en så naturlig og selvfølgelig del av montessoripedagogikken at det nesten er vanskelig å skille ut og beskrive hvordan livsmestring både er der i teori og praksis. For å forstå hvordan livsmestring implementeres i montessoribarnehager og -skoler må vi først forstå hva begrepet innebærer.

I ifølge Utdanningsdirektoratet (2017) handler livsmestring i første rekke om å bidra til at barna utvikler et positivt selvbilde gjennom mestringsopplevelser. Mestringsopplevelser kan være det lille barnet som tar sine første skritt, treåringen som klarer puslespillet helt selv for første gang, 10-åringens aha-opplevelse med et materiell eller 15-åringen som har høstet sin første avling. Mestringsopplevelser kan være knyttet til konkrete erfaringer, men det er også mye større enn det. Det er opplevelsen av å være et selvstendig individ og en betydningsfull del av felleskapet.

Livsmestring handler også i aller høyeste grad om å mestre motgang, håndtere utfordringer, takle forventninger og bli kjent med egne og andres følelser. Handler livsmestring om hvordan barna lærer å mestre livet? I bunn og grunn så handler det om nettopp det. Hva er det vi gjør i våre barnehager og skoler som fremmer eller hemmer livsmestring? Gjør vi egentlig noen annerledes? Hva gjør vi i så fall annerledes? Det første jeg vil se på er voksenrollen.

«Ingen montessorilærer, ingen montessoriskole»
Sitatet over er hentet fra E. M. Standings bok «Maria Montessori: Her Life and Work». Montessorilæreren er en av grunnsøylene i montessoripedagogikken. En montessorilærer har tro på at barn og unge lærer best og mest gjennom å selv være aktive. Uansett om vi snakker om barnehageårene, barneskoleårene eller ungdomsårene så er montessorilærerens oppgave å skape et miljø som motiverer til å lære selv. Kunnskap om hvordan barn og unge lærer vil igjen ha betydning for lærerrollen eller voksenrollen. En montessorilærer vil være aktiv i å forberede og knytte barna til miljøet gjennom presentasjoner. Men så vil montessorilæreren trekke seg tilbake og la barna og elevene lære av å ta aktiv del i aktiviteter i miljøet selv. Tilbake til spørsmålet: Hva har dette med livsmestring å gjøre? Det å få være aktiv i egen læring, det å ha frihet til å velge selv gir verdifulle erfaringer. I et montessoriklasserom vil barna få kunnskap, ferdigheter og kompetanse som de trenger i livet.

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer, og montessorilærere er ikke som andre lærere. Det er ikke bare lærerrollen eller voksenrollen som er annerledes, men hva som er montessorilærerens oppgaver. Han eller hun skal forberede, tilrettelegge og vedlikeholde montessorimiljøet. For at et miljø skal være tilrettelagt, så må det være i endring. Et montessorimiljø for de aller yngste barna vil være mer i endring enn et miljø for eldre barn rett og slett fordi utviklingen skjer fortere når de er yngre. Det forberedte miljøet er ikke statisk, men dynamisk. Å se på miljøet som en viktig faktor er ikke unikt i montessoripedagogikken. Fröbels barnehage sier noe om hvilket miljø han mente var viktig for barna. I Reggio Emilia betegnes miljøet som den tredje pedagog. Den ungarske barnelegen Emmi Pikler la stor vekt på bevegelsesfrihet. Poenget mitt her er at når jeg har lest og oppdaget andre pedagogiske retninger så har jeg ofte tenkt «men dette gjør vi jo i montessori også». Akkurat som jeg tenkte da jeg leste om livsmestring i barnehage og skole. Hva er annerledes med hvordan miljøet er tilrettelagt i en montessoribarnehage eller -skole? Hva gjør vi annerledes og hvorfor? Ikke minst har det noe med livsmestring å gjøre. Et godt miljø vil være et trygt sted for barn og unge å være og lære. Et montessorimiljø er mer enn det. I montessoripedagogikken spiller også miljøet en viktig rolle i problemløsning.

Miljøet som støttespiller for mestring
Du kan ikke forandre barnet, men du kan forandre miljøet. Det er noe jeg har minnet meg selv på flere ganger. I løpet av de årene jeg har jobbet med barn har jeg selvfølgelig møtt barn som har utfordret meg. Jeg har gjort feil og har hatt fokus på å endre barnet. Jeg ville hjelpe barnet til å tilpasse seg montessoripedagogikken. Innimellom har jeg også vært frustrert over barn eller elever som utnytter friheten de får. Eller ikke ser hvor heldige de er. Jeg har følt på frustrasjonen over elever som er vanskelige å inspirere og som jeg føler nesten krever å bli underholdt for at undervisningen skal være litt interessant. Jeg har til tider følt meg som en mislykket montessorilærer. De gangene jeg har kjent på de følelsene har jeg minnet seg selv på dette: Du kan ikke forandre barnet, men du kan du kan forandre miljøet.

Det er enklere å ha et objektivt syn på hva som er utfordringene og hvordan disse skal løses hvis du ser at både problemene og løsningene er i miljøet. Generelt i barnehage og skole er det nok for mange voksne som bevisst eller ubevisst prøver å endre barnet. Det er lett å se et barn som ikke passer inn, som strever med noe, og det er naturlig å tro at dersom barnet bare gjorde «litt mer av det og litt mindre av det» så ville alt blitt bedre. Montessori ba oss om å visualisere det barnet som foreløpig ikke er der. Hun hadde tro på at barnets sanne natur ville vise seg gjennom arbeid. «It is through work alone the child develops» (Fra «Montessori Speaks to Parents»).

Barn som har en atferd som forstyrrer er ødeleggende for både barnet selv og for andre. Noen ganger er det som om vi er på en evig jakt etter en balanse mellom frihet og disiplin. Som om det finnes et punkt hvor den vekten er i balanse. Jeg tror ikke det punktet finnes, men jeg har tro på balanse. Derfor blir vår jobb å hele tiden vurdere hvor mye frihet og hvor mye disiplin barnet eller eleven trenger akkurat nå. Det nytter for eksempel ikke å gi et barn som begynner i montessoriskolen i 4. klasse frihet til å selv bestemme hva han vil arbeide med. Han har ingen forutsetninger for å takle en slik type frihet. I stedet blir det det motsatte av frihet. For mye frihet kan være handlingslammende.

Vår oppgave som montessorilærere er å ta utgangspunkt i der barnet er, og så må vi gjøre endringer i miljøet. Vi må tilpasse miljøet slik at det er forberedt for de barna vi har akkurat her og nå. Barn og unge som strever på en eller annen måte kan ofte synes det er vanskelig å stole på voksne. De har opplevd at voksne har vært oppgitte, sinte eller frustrerte. Et montessorimiljø hvor fokus er på miljøet i stedet for på barna vil nok oppleves som nærmeste befriende for disse barna.

Ofte er det små endringer som skal til. For eksempel: I en barnehage var individuelle arbeidsbord plassert mot veggen slik at barna kunne få ro, men dette virket ikke som vi hadde sett for oss. Når barna satt ved disse bordene snudde de seg stadig for å se hva som skjedde bak dem. Da flyttet vi bordene litt bort fra veggen og fikk plass til stolene mellom veggen og bordene. Nå kunne barna sitte alene når de hadde behov for det, men de hadde likevel oversikt over resten av avdelingen. Et annet eksempel er fra en barnehage i Toronto med barn som var mellom ett og to år gamle. Her hadde personalet observert at barna foretrakk å holde på med aktiviteter på golvet eller stående ved hyllene eller bordene. Stolene var i veien og ble dyttet bort. Dette resulterte i at stolene stod i veien og rommet så rotete ut. De bestemte seg derfor for å fjerne stolene helt. I stedet hadde de stoler som kunne stables, og som ble hentet fram når det var lunsj.

Det kan også være nyttig å vurdere endringer i måten dagen er organisert på, som når og hvor presentasjoner blir gjennomført. Eller det kan være hvor lenge presentasjonene varer og hvor mange som er med i en presentasjon. Når miljøet endres og tilpasses barnas behov vil også barna endre atferd og problemene vil forsvinne. I det minste bli mindre. Det er av stor betydning at en montessorilærer vil forsøke å finne feil i miljøet og ikke i barnet. Dette er viktig for relasjonen mellom barn og voksne. Trygge relasjoner er grunnleggende for trivsel, utvikling og læring.

For noen år siden var jeg på en montessorikonferanse hvor den amerikanske nevropsykologen Steve Hughes var en av foredragsholderne. Han sa at montessorielever er flinke til å komme opp med plan B. Barna og elevene vil oppleve at materiellet de trenger er opptatt. Da må de komme opp med en plan B. Fordi barna i monessoribarnehagen og elevene i montessoriskolen har frihet så kan barnet eller eleven selv velge hva plan B er. For noen barn vil plan B være å vente til materiellet er ledig. For andre vil det være å gjøre noen annet i stedet. Hva som er plan B er helt opp til barnet. Det viktigste er at barna/elevene lærer at det finnes andre muligheter.

Å øve på selvstendighet
Det er umulig å skrive om montessoripedagogikken uten å komme inn på temaet selvstendighet. Vi kan si at ved slutten av hver utviklingsfase har barnet utviklet en type selvstendighet. Jeg vil her gå nærmere inn på de to første utviklingsfasene. I det første utviklingstrinnet fra 0-6 år er fysisk selvstendighet målet. Montessorilæreren legger til rette miljøet med tanke på at barna skal få mulighet til å klare selv. Aktivitetene oppmuntrer til repetisjon slik at barna får repetert så mange ganger som de trenger.

Montessoribarnehagene har flere praktisk liv-aktiviteter hvor barna får utviklet ferdigheter som gjør dem selvstendige. Med tanke på livsmestring er nok ikke det viktigste at de klarer ting selv, men at de er en del av et miljø som gir dem frihet til å klare selv.

Når barnet begynner på skolen starter en ny fase i utviklingen. Hjernen som har vært som en svamp og har absorbert opp alle erfaringer fra miljøet, lærer nå på en helt annen måte. De vil forstå kunnskapen, de vil se sammenhengene. Montessori-skolene støtter denne utviklingen blant annet gjennom tverrfaglighet. I måten skoledagene er lagt opp med leksjoner, frihet til å velge arbeid, frihet til å gå i dybden, mulighet til å arbeide tverrfaglig, utvikler elevene evnen til å tenke selv. I denne alderen er det sosiale enormt viktig. Hedvig Montgomery sier i boken «Barneskoleårene» at «tilhørighet er skolealderens store prosjekt». I denne alderen er det en enorm sosial utvikling, og til det trenger barna hjelp og støtte fra et tilrettelagt miljø. De trenger hjelp og støtte fra foreldre og lærere. Selv om selvstendighet er et så viktig prinsipp i montessoripedagogikken tror jeg likevel at det er lett å glemme hvor viktig det faktisk er.

Jeg tror vi voksne fortsatt har for vane å hjelpe barna for mye. Vi har en tendens til å avlede barna når de møter motgang og følelsene blir vanskelige å takle. Vi vil hjelpe ved å ta bort det vanskelige og det ubehagelige, men glemmer at når vi gjør det så tar vi fra dem muligheten til å prøve og feile. Når det sosiale blir vanskelig i skolealder så er vi ofte raskt ute med å ordne opp for dem. Selvfølgelig er det bra at skole og hjem involverer seg i barnas sosiale liv. Samtidig må vi hjelpe dem å utvikle ferdigheter slik at de kan klare dette selv. Mange montessoriskoler har et «fredsbord» eller er «fredshjørne». Dette er et sted hvor barna kan finne løsninger, snakke sammen og ordne opp. For en fantastisk idé å legge til rette for at elevene lærer av å lytte til hverandre, finne løsninger og forhandle. Dette er livsmestring. Det er også et sted barn kan få trekke seg tilbake og være i fred. Det er noe i at indre fred skaper ytre fred.

Selvregulering
Psykolog Magne Raundalen har sagt at empati og selvkontroll er de to viktigste egenskapene i barneoppdragelsen. Selvkontroll og selvregulering brukes ofte synonymt, men i begrepet selvkontroll signaliserer at det handler om å ha kontroll over følelsene, mens begrepet selvregulering handler om å evnen til å regulere følelsene. Montessori brukte selvdisiplin for å forklare og beskrive evnen til å regulere atferd. Et barn som har oppnådd selvdisiplin er selvstendig og trenger ikke lenger ytre disiplin fra miljøet eller de voksne. Vi kan sammenligne dette med evne til selvregulering. Denne evnen utvikles i tre stadier. Det første stadiet er ytre regulering. Det er de voksne som regulerer følelsene for barna. Dette ser vi for eksempel når et lite barn gråter og den voksnes trøst hjelper å regulere følelsene. Etter hvert utvikler barnet evne til å selv regulere følelser og atferd, men for å utvikle evne til selvregulering må de voksne samregulere. Barna trenger fortsatt hjelp til å håndtere følelsene sine. I det siste stadiet vil barnet være i stand til å regulere sine egne følelser og atferd. Det er viktig å være oppmerksom på at selv om barn kan regulere følelser og atferd, betyr ikke det at de vil klare å gjøre det i alle situasjoner. Slik er det heller ikke for noen av oss – uansett alder. Vi opplever alle at følelser tar overhånd og vi utvikler strategier for å regulere følelser og atferd. Det er her livsmestring kommer inn. Livet består av medgang og motgang, oppturer og nedturer. Hvordan vi møter motgang, hvilke verktøy vi har med oss i bagasjen er en del av livsmestring. Vi vet at barn og unge som sliter med selvregulering har større risiko for å bli utsatt for mobbing. God selvregulering er en beskyttelsesfaktor.

Evne til selvregulering blir av mange trukket fram som avgjørende i barns psykiske helse. For å kunne regulere følelsene må vi hjelpe barna ved å gjenkjenne, anerkjenne og sette ord på følelsene. Montessori sammenlignet barnet 0-3 år med et embryo. I de tre første månedene i mors liv er embryoet følsomt for ytre stimuli. Det er denne perioden det fysiske embryoet dannes. Det fysiske embryoet er sterkt, men samtidig helt avhengig av det ytre miljøet. I barnas tre første leveår utvikler de sitt psykiske jeg. Hvordan omverdenen møter barnet og om barnet opplever verden som et trygt sted har stor betydning for barnets utvikling.

Min forståelse av livsmestring i barnehagen og skolen er at det handler om hvordan vi legger til rette, forbereder det fysiske miljøet, organiserer hverdagen og hvordan vi forstår vår rolle. Vi må stille oss spørsmålet: Hvilke ferdigheter trenger barna for å mestre livet? I det håper jeg at barna også får noe verktøy som de kan bruke når livet i perioder blir vanskelig. I montessoribarnehagene og -skolene utvikles disse ferdighetene naturlig, de ligger allerede i pedagogikken.

«To understand the needs of the child and to supply these so that his life develop fully, that is the aim underlying my method.»
Maria Montessori, Montessori speaks to parents