Tekst: Eirin Eikås. Artikkelen sto på trykk i Montessori-magasinet nr. 3, 2021.

– I de gamle byggene var det vi som måtte tilpasse oss, mens vi nå har et bygg som er tilpasset oss, sier montessoripedagog Tiffany Alnæs. Hun er kontaktlærer for gruppe A i småskolen, og har jobbet ved montessoriskolen i Holmestrand siden 2009. 4. januar i år kunne hun ønske elevene sine velkommen i nytt bygg.

– Dette har vi ventet på lenge, jeg husker at vi snakket om å bygge ny skole og barnehage allerede da jeg begynte her for tolv år siden. Vi var spredd over fire bygg, barnehagen i ett og skolen i tre. Vi gjorde det beste ut av det og var like glad i jobben vår da som nå, men vi opplevde også at mye som kunne ha vært enklere ble utfordrende på grunn av selve bygget.

Hun ser rundt seg i det kvadratiske grupperommet. Det er høyt under skråtaket, åpne hyller med materiell, og vinduer fra gulv til tak ut mot uteområdet på den ene siden, og glassgangen og atriet på den andre.

– Jeg kjenner at jeg er forelsket i dette nye bygget!

Kort flyttevei, lang prosess
Selve distansen de har flyttet er ikke lang, de har bokstavelig talt flyttet rett over veien for der den gamle skolen og barnehagen lå. Den tomten har blitt omregulert til boligformål, og så snart de var ute av lokalene i vinter ble alt det gamle revet. Nå er området gjerdet inn, og bygging av nye boliger godt i gang.

Nabotomten som de endelig fikk kalles Casino-tomten, etter en fredet offisersmesse fra andre verdenskrig. Her har de tatt vare på det gamle, og fått opp et nytt atriumhus som huser både skolen og barnehagen. En glassgang forbinder det gamle, restaurerte og staselige bygget fra 1940 med det nye.

Historien om Holmestrand internasjonale montessori-skole og barnehage begynte i 2002, da det viste seg at interessen for montessoripedagogikk var stor nok i byen til å starte opp. I 2003 startet montessoribarnehagen Barnas Hus opp med ti barn, og høsten etter startet skolen opp med ti elever på første og andre trinn. Skolen har blitt bygget opp nedenfra med å hovedsakelig ta inn elever på første og andre trinn, og hadde først elever opp til sjuende trinn i 2010. Før flyttingen var skolen godkjent for 84 elever, mens den nå har godkjenning for 112. Barnehagen har også fått mer plass, og har økt fra 50 til 75 barn.

Helt siden starten har barnehagen og skolen leid lokaler her på Grefsrud i Holmestrand. Her lå Grefsrud leir, en tysk militærleir som etter hvert ble overtatt av Nasjonal Samling og brukt til opplæring og rekreasjon. Fra den tida er det nå bare Casino (som har fått navnet sitt fra offizierscasino, offisersmesse på tysk) som fortsatt står. Resten av Grefsrud leir ble etter hvert revet, og byggene skolen og barnehagen leide har blant annet vært institusjonsbygg for psykisk utviklingshemmede. De første årene leide barnehagen ett bygg, og skolen startet opp i det samme bygget året etter. Etter hvert som de vokste ble leieavtalen gradvis utvidet til fire bygg til sammen.

Annett Henriksen er daglig leder for montessoriskolen og -barnehagen, og har fulgt prosessen fra start – først i styret, og etter hvert som leder med ansvar for å få byggingen i mål. Det har ikke vært gjort i en håndvending, for å si det mildt.

– Det er vel rundt femten år siden jeg kom inn i styret og vi sendte brev til kommunen om å få lov til å kjøpe tomten og byggene vi leide, forteller Annett. Det brevet fikk de aldri svar på, men hun forteller at de har hatt et godt forhold til kommunen underveis, og at de har kjent seg ønsket og velkommen i byen. Utfordringen har heller vært at politiske prosesser og saksgangen i kommunen tar tid, og at de har vært nødt til å vente på beslutninger.
– Etter hvert ble tomten vi leide omregulert til boliger, mens Casino-tomten ble regulert til tjenesteyting. Jeg tror kommunen hadde oss i bakhodet da, sier hun.

Da reguleringen var klar, satte de i gang et forprosjekt. Her satt representanter fra styret og ansatte, og de så på mulighetene for tomten som den gang rommet et ganske nedslitt, vernet bygg, en hage, parkeringsplass og hestebeite. Sammen med arkitekt Arild Eriksen ble det laget en modell, som er overraskende lik sluttresultatet til å ha kommet i stand så tidlig i prosessen. Nå står modellen på Annetts kontor, men den skal inn i en monter og stilles ut.

– Det var en viktig prosess, og vi fikk en visuell presentasjon vi kunne bruke på veien videre, sier hun.

I 2018 fikk de endelig kjøpe Casino-tomten.

– Da tomten ble lagt ut for salg var det ikke så mange om beinet, og det er nok fordi den var regulert til tjenesteyting, sier Annett, og tror både begrensningene i reguleringen og det å ta vare på den gamle offisersmessen gjorden den mindre attraktiv for andre kjøpere.

– At vi har et verneverdig bygg er jo både på godt og vondt. Det er en masse utgifter, og det er arbeidskrevende, forteller hun.

– Samtidig passer det så godt med montessoripedagogikken å være tett på historien, og å ta vare på den. Dette bygget gir oss mange fine stuer, og et flott areal for arrangementer. Det er et bygg folk i Holmestrand bryr seg om, og det er fint at de ser at vi tar vare på noe som betyr mye for mange. Før vi overtok hadde dette bygget fått stå og forfalle, og hagen hadde grodd igjen. Så det er fint, men det er også et evighetsprosjekt.

Allerede i forprosjektet var montessoriprinsippene med, og kanskje derfor har sluttresultatet blitt så likt de opprinnelige planene. De ville ha et atrium der barnehagen og skolen kunne dyrke sammen, de ville ha et bygg som la til rette for tett samarbeid på tvers, og de ville ha et bygg tilpasset hverdagen i en montessoribarnehage og -skole.

– Jeg husker at rørleggerne ristet på hodet da vi skulle ha 26 doer, og at vi var så nøye på størrelse og høyde på vasker og toalett. Men det er viktig! Har du god nok tilgang til vann og do, da har du det trenger, ler hun.

Men før et eneste toalett kunne monteres, måtte det være penger nok til å fullføre byggeprosjektet. Gjennom mange års planlegging og venting på å få bygge hadde de opparbeidet en god slump egenkapital. I tillegg til å ta vare på et fredet bygg, krevde reguleringsplanen at de skulle tilfredsstille miljøkravet BREEAM Excellent, det nest høyeste nivået innen miljøsertifisering av bygg.

– Vi kom til et punkt der vi hadde brukt opp egenkapitalen. Vi var i dialog med kommunen og ordføreren og hadde et håp om å få et lån med kommunal garanti. De var veldige positive og har hele tiden vært på vårt lag, men samtidig var det kommunesammenslåing og de hadde ingen midler å gi oss. Jeg var veldig bekymret for hvordan vi skulle finansiere resten av prosjektet og tenkte mye på om dette virkelig var gjennomførbart. Hadde vi lagd et luftslott?

Og her kommer grunnen til at mange gir Annett æren for at det nye bygget så dagens lys. Hun ga seg nemlig ikke.

– Vi snakket med mange forskjellige, både banker og private aktører. Mange var positive, men vi hadde så høy belåningsgrad at det ble stang ut i flere runder. Vi måtte treffe på rett bank og rette personer. Etter hvert ble jeg så lei av å bruke tid på å snakke med folk som var positive, men som likevel ikke kunne hjelpe oss. Det er flott at de liker det, men det hjelper ikke oss, sier hun.

Til slutt ble det napp hos en av de store bankene.

Har hun noen råd til andre som går i tanker om å bygge ny skole eller barnehage?

– Vær forberedt på at det er en tidkrevende og lang prosess med mye arbeid. Det er ikke så mye som er forberedt eller tilrettelagt for å bygge en privat barnehage og friskole. Det avgjørende for oss var at vi hadde kapital i bunn. Uten den hadde det ikke gått. I tillegg er jeg glad for at vi gikk tidlig i dialog med entreprenører for å finne en god match. Som privat aktør er vi ikke bundet av anbudsprosesser, og jeg er glad for at vi fikk WA entreprenør inn tidligere enn vi ville gjort med et anbud. Det har vært et veldig fint samarbeid, og jeg ville valgt dem igjen.

– Et bygg tilpasset oss
I det nye bygget kommer man inn i en foajé. Rett fram ligger et lite grupperom, og kontorene til rektor Carsten Tobiassen og styrer Mari Beathe Lia Balendran, alle med store vinduer mot atriet som er selve hjertet i bygget. På høyre side går en glassgang med atriet på den ene siden, og de fire avdelingene i barnehagen; Stjerneskudd for 1-åringene, Solskinn for 2-åringene, og Måneskinn og Nordlys for 3-6. På venstre side fra foajeen er det også en glassgang mot atriet, og grupperom for 7. trinn, to storskole-rom, og to småskole-rom. I den andre enden av bygget er det et kjøkken med utsikt til atriet gjennom store vinduer over kjøkkenbenken, og bak kjøkkenet er det en gymsal.

– Jeg er veldig fornøyd med det nye bygget. Vi har fått være med i prosessen, det er tilrettelagt for oss og det er fint å være i samme bygg som skolen, sier Mari Beathe. Som leder for barnehagen ser hun hvordan tilpasningene de har gjort, kommer barna til gode.

– Alle avdelingene våre har tilgang til toaletter rett fra avdelingen, og det samme gjelder soverom for småbarna. Hver avdeling har en lav kjøkkenøy der barna kan lage mat selv. Når alt er tilrettelagt og tilgjengelig får vi mer tid til å arbeide med barna uten forstyrrelser og avbrudd fordi noen må ut for å hente noe, forteller hun.

– Vi har skyvedører mellom småbarnsavdelingene, og storbarnsavdelingene har tilgang til grupperom, som gjør at vi kan variere bruken og inndelingen. Hver avdeling har også dører som gir direkte tilgang til uterommet. Det gjør at naturen blir en naturlig del av klasserommet, og at det er enklere å ta med materiell ut. Det er mer åpent her, og vi har bedre oversikt. I det gamle bygget var det veldig mange små rom.

Mari Beathe forteller at de også har tenkt over hvordan barnehageavdelingene og skolenes grupperom er plassert i forhold til hverandre. Mens avdelingene med 3-6-åringene er i samme ende av bygget som småskolen, er de aller minste barnehagebarna og 7. trinn begge ved inngangspartiet.

– Om våren er det naturlig at skolestarterne enten er veldig klare for å gå videre til skolen, eller det kan lette overgangen for dem hvis avstanden ikke er så stor. Og for de eldste skolebarna er det lettere å hjelpe til med de minste når de er nære hverandre. Sjuendeklassinger og ettåringer er en veldig bra kombinasjon, sier hun.

Å ha rektors og styrers kontorer rett ved foajeen gjør det også lett å snakke med foreldre når de er innom. Det vil si, vanligvis ville det ha vært enklere. Akkurat nå har skolen nylig gått fra rødt til gult nivå, og koronatiltakene har ikke gjort det mulig å la foresatte komme inn i bygget så langt.

De siste årene har så å si alle skolestarterne i barnehagen fortsatt på montessoriskolen.

– Jeg tror det blir enda mer naturlig for de foresatte å velge skolen når vi er så tett på hverandre. De ser hva det går ut på, og møter rektor ute i skolegården og kan snakke med ham.

Hun er takknemlig for at utbygger lot dem være i det gamle bygget så lenge, og at de slapp å flytte til en mellomstasjon mens de ventet på at det nye skulle bli ferdig. Selve flyttingen hjalp barna til med.

– De ansatte har stått på som superhelter, og vi har alle gledet oss til å komme inn et nytt bygg.
Men selv om de voksne er kjempefornøyde med det nye bygget, tar ikke alle de små like lett på forandringer.

– Noen av barna savner den gamle barnehagen, og det er ikke så rart. Den var jo deres. En har fortalt at han savner skuret vi hadde, og lengter etter at vi skal få opp et skur her også, forteller hun. Samtidig ser hun også hvor stor glede både barn og ansatte har av å komme nærmere skolen.

– Det er gøy å se søsken på tvers av barnehage og skole vinke til hverandre, og vi føler oss mer som ett personale, med felles arbeidsrom og personalrom, sier hun.

På grunn av koronarestriksjoner har de ikke fått være så tett sammen som de ønsker, men de håper at det snart vil forandre seg.

Fint å se hverandre
Én av dem som ser fram til mer samarbeid når koronarestriksjonene letter, er Irene Soria. Hun er montessoripedagog og pedagogisk leder på storbarnsavdelingen Nordlys. Hun har tidligere jobbet i montessoribarnehagen Solsikken og i montessoribarnehagen i Tønsberg. Irene begynte i Holmestrand i november og fikk akkurat med seg overgangen fra gammelt til nytt bygg.

– Det var helt fantastisk å komme hit. Det er så mye lys, store vinduer og fantastisk å være ute på bakkeplan, forteller Irene.

– Det er fint å være sammen med skolen, og at vi har atriet som et felles sted. Barnehagebarna kan se de større barna, og overgangen blir ikke så stor når de skal begynne på skolen. Når vi kan jobbe tettere sammen kan skolebarna hjelpe de minste med påkledning, og vi kan ha flere felles aktiviteter. For eksempel kan skolebarna bli med når vi skal danse på linjen i atriet, sier hun.

Å gå på linjen er en typisk aktivitet i montessoripedagogikken for barn mellom 3 til 6 år. Ved å balansere på en linje, gjerne ellipseformet, som er markert eller tegnet opp på gulvet, trener barna på balanse og grovmotorikk. (Og alle som har gått tur med et barn langs en fortauskant kjenner kanskje igjen trangen og lysten til å balansere?). I atriet bruker Irene hellene gjennom bedet som linje.

– Jeg setter på musikk og viser bevegelsene. Vi tramper, hinker, går på tærne, på hælen også videre. Hvis vi for eksempel jobber med Afrika i klasserommet, kan vi bruke afrikanske danser og musikk. Jeg bruker også et musikkstykke som heter «Carnival of the animals», der vi går som ulike dyr, sier Irene.

Fra én til to grupper
På den andre siden av atriet holder småskolen til. Pénélope, Tian og Tira går alle i tredje trinn. For dem har det ikke bare vært en overgang å få nytt klasserom, men også at småskolen nå er delt inn i to grupper.

– Det var mye styr å flytte, å ta ut alle arbeidene våre og å bære alle hyllene. Men det er så fint her, og vi har fått nye grupper og nye dyder vi jobber med, forteller Pénélope.

– Jeg liker det nye bygget, og at vi har fått en svær gymsal, sier Tian.

– Jeg liker mye med den nye skolen. At det er to klasserom er både bra og dårlig. Vi har mer plass når vi blir delt i to grupper, men det er også dumt å være fra hverandre, sier Tira.

– Vi må lære å jobbe med nye folk, og det er bra. Men det er urettferdig at den andre gruppa har ting vi ikke har, sier Pénélope. De tre elevene begynner å snakke om ting de savner, enten det er ansatte som har sluttet eller materiell. Særlig hvis det er materiell som befinner seg i rommet til den andre småskolegruppa.

– Jeg liker ikke at de har mer enn oss. Som klangstaver, sier Tira.

– De har alt, slår Pénélope fast.

– Vi har jo den fuglen der da, sier Tian og peker på en utstoppet fugl på hylla i et forsøk på å få samtalen over i et litt mer positivt spor.

– Er ikke den fin?

– Jo da, sier Tira.

Montessoripedagog Tiffany Alnæs i småskolen forteller at å gå fra ett til to klasserom i småskolen betyr at det er mye nytt materiell som må lages, og at mye fortsatt gjenstår. Det er skyvedører som kan åpnes opp slik at elevene kan bruke begge rommene, men med strenge smitteverntiltak har gruppene måttet være mer adskilt.

– Korona er ikke så montessorivennlig, sier Tiffany.

Alle som har flyttet etter mange år i samme hus, har nok kjent på avmakten når uante mengder ting og tang skal ut fra boder, loft og kjeller. Når man har drevet skole og barnehage i flere bygg i snart tjue år, kan det virkelig bli mengder. Mye ble gitt bort eller solgt.

– Det var litt av en prosess. Samtidig var det fint å få oversikt over hva vi har, og virkelig vurdere hva man vil beholde og trenger. Vi brukte også anledningen til å kjøpe nytt materiell, sier Tiffany.
Rett etter juleferien tok de den nye skolen og barnehagen i bruk. Til tross for at rektor Carsten Tobiassen ville gi dem tid til å få alt på plass, kjente hun at hun ville få det klart.

– Da vi flyttet hit sa Carsten at han ikke forventet at alt skal være klart fra første skoledag. Vi montessori-pedagoger, vi må jo ha det klart! Vi har flyttet på ting og stort sett vært enige om hvor alt skal være, men så gjenstår det en del materiell som må lages. Men vi har et årshjul som går over tre år, og en plan der vi prioriterer og har oversikt. Det gjør at vi likevel kjenner at vi har kontroll og at det som skal gjøres blir gjort, forteller hun.

Det har vært et hektisk år, og hun forteller at det har vært krevende. Som erfaren lærer er man vant til at noe bare sitter i fingrene og nærmest går av seg selv, men da koronapandemien kom måtte man både tenke nytt og jobbe hardt for å få det til. Samtidig ga det henne selvtillit som montessoripedagog å se at grunnprinsippene i montessoripedagogikken tålte den stresstesten stengte skoler og smittevern har vært.

– Jeg er overrasket over hvor tilpasningsdyktige barna har vært, og imponert. Det har vært mye nå, med korona, flytting og så en periode på rødt nivå denne våren. Etter at vi har måttet være fra hverandre blir det litt mer uro, det er som om barna blir litt fremmede for hverandre og det tar tid å bli godt kjent igjen. For noen er det også tøft med flytting, og det er ikke uvanlig å slite med forandringer og nye ting. Men det går seg til. Barna har en stor omsorg for hverandre, de hjelper og trøster.

Bygget spiller på lag
Nå kjenner hun at den nye skolen og klasserommet gjør det lettere for henne å være den pedagogen hun vil være.

– I det gamle bygget var det betongvegger, og det gjorde at det lett kunne bli mye støy. Siden vi var spredt over flere bygg var det også vanskelig å skape det fellesskapet vi ville ha. Når man er så adskilt blir det til at man heller fokuserer på det man har nærmest seg, forteller hun.

– For meg som pedagog kjenner jeg at det som litt ubevisst var vanskeligere før, er lettere nå. Man kan gå og kjenne på hverdagsfrustrasjoner, uten at man helt klarer å sette fingeren på hva det er. Så kommer man inn i et nytt bygg, og vipps, så er de irritasjonene borte. Nå er lærerstilen min slik jeg ønsker at den skal være. Før måtte jeg klappe høyt for å få barnas oppmerksomhet, nå holder det at jeg gjør dette, sier hun og knipser med begge hender.

– Det blir en roligere stemning.

Tiffany forteller at selve rommet også gjør det lettere for henne å ha oversikt. Det er tilnærmet kvadratisk, har godt med lys og ingen gjemmesteder. Kanskje bortsett fra det ene hjørnet ved døren, men da er det også veldig synlig at man forsøker å stikke seg vekk.

– Det betyr at vi ser hverandre hvis noen synes noe er vanskelig, hvis noen er sinte, triste eller redde. Det blir lettere å hjelpe barn som vil gjemme seg, og det er elevene veldig gode på. De plukker det opp med en gang, og går bort for å spørre hva som har skjedd, eller om de kan hjelpe, sier hun.
For elever som liker å tulle, snike seg litt unna eller forsøker å holde seg i bevegelse uten å egentlig gjøre noe, blir det også litt vanskeligere å slippe unna.

– De blir mer synlige og må ta konsekvensene av det. Det er klart at det har vært en overgang for noen å bli så synlig og sett, og å måtte ta mer ansvar og bevisste valg. Samtidig synes jeg at det er lettere med oppfølging her, jeg finner alltid tid til å slå av en prat med elevene, sier hun.

Et ekstremløp
På kontoret sitt har rektor Carsten Tobiassen utsikt til atriet. Det vil si, når han er der. Hver morgen står han i porten og tar imot elevene og slår av en prat med de foresatte. Han er stadig ute i klasserommene og snakker med elever og ansatte. Han er ikke i tvil om hvem som skal ha æren for at skolen har kommet seg helskinnet gjennom både pandemi og flytting.

– Jeg er ekstra imponert over personalet og de femten månedene de har lagt bak seg nå. Det har vært korona, så har de flyttet ut fra et bygg med tonnevis av ting i kjelleren, flyttet i jula, fortsatt med å komme på plass i nytt bygg, og så fikk vi karantener og rødt nivå, sier han.

– Folk har stått på. Jeg har vært leder lenge, men jeg har aldri sett en sånn arbeidsmoral og yrkesetikk som denne gjengen har. Nå er vi på slutten av et ekstremløp, og jeg vet at folk er kjempeslitne.

Han forteller at pandemien utløste et ekstra gir og energi i personalet. De jobbet tett sammen for å løse oppgaven foran dem, og han anslår at fire av pedagogene produserte til sammen 150 timer video til elevene. Etter at de kunne ta imot barna på skolen igjen, har det vært mindre fravær enn vanlig. Alle vet at det er vanskelig å flytte ansatte på grunn av kohorter.

– Folk står på og hjelper hverandre. Hvis ikke hadde det ikke gått så bra som det har gjort. Men jeg vet at de er slitne nå, sier han.

Heldigvis er sommerferien nå bare noen dager unna. Han har vært rektor på montessoriskolen i tre år, og jobbet før det tre år som lærer på 7. trinn ved skolen. Med en bakgrunn fra internasjonale lederstillinger innen reklame og markedsføring, er det kanskje ikke så naturlig at man ender opp i en montessoriskole. Her har både et verdivalg og tilfeldigheter spilt inn, men han er ikke i tvil om at det å forplikte seg til én metodikk er en stor fordel.

– Det er én stor forskjell på oss og de offentlige skolene, og det er at vi ikke har metodefrihet. Vi kan alltids ha diskusjoner om hvordan vi skal gjøre ting, men samtidig er vi helt enige om at det er montessoripedagogikk vi driver med. Når vi ikke vingler mellom ulike metoder får vi også tid til å øve på akkurat denne måten å undervise på, og får tid til å bli skikkelige gode på det vi holder på med, sier han.

For ham er noe av det viktigste ved jobben å sørge for å finne de riktige folkene, og at de har det de trenger for å gjøre jobben sin.

– Alle i denne organisasjonen har høy kompetanse på det de driver med, enten de er pedagogisk personale eller jobber på kjøkkenet. De er høyt kvalifiserte, og har lang erfaring. Vi er en kompetansebedrift der de ansatte forteller meg det de trenger. Vi kan ha krevende dager selv om vi har dyktige montessoripedagoger, forskjellen er at de vet hva de skal gjøre og hvordan de skal jobbe for å løse det som dukker opp, sier han.

I likhet med de andre på huset ser han fram til å kunne jobbe tettere med barnehagen. På en måte har de to organisasjonene blitt én da de flyttet inn i samme bygg, samtidig har de måttet forholde seg til hver sin smittevernveileder og ha separate spisebord i personalrommet. Men planene om å gjenoppta tidligere samarbeid og få glede av samlokaliseringen, er klare til den dagen smittenivået lyser grønt. Vanligvis ville skolestartere allerede ha vært tett på småskolen, mens storskolen og 7. trinn skulle ha vært sammen med barnehagebarna.

– Den er én av suksessfaktorene til skolen, at vi har en barnehage vi kan rekruttere fra. I småskolen ser vi at det gjør en stor forskjell. En annen er dette bygget som vi endelig har fått på plass, og aller viktigst; det personalet vi har.