Av: Nina Johansen, daglig leder i Montessori Norge.

I den offentlige skolen er det metodefrihet, i montessoriskoler har vi en helt klar metode vi skal følge. Noen vil kanskje mene at det høres rigid ut, at man nærmest skal følge en oppskrift for hvordan undervisning og tilrettelegging skal gjennomføres: «Gjør du det akkurat på denne måten, så blir det bra – barna utvikles optimalt på alle områder og du lykkes som lærer.». Det er nok ikke fullt så enkelt. Men jeg vil påstå at det likevel er en stor fordel og en trygghet i å følge en gitt metode. Det gir oss et tydelig svar på hvordan vi skal løse oppgaven vår, ikke bare hva vi skal gjøre og hvorfor.

Gjennom prosessen med revidering av læreplanen, hvor jeg også fikk grundig kjennskap til Fagfornyelsen og revideringene i den offentlige læreplanen, ble det tydelig for meg hva som er den store forskjellen mellom montessoriskoler (og steinerskoler) og offentlige skoler. Det handler ikke om at vi vil noe annet for barna våre enn andre; jeg tror både politikere, lærere og foresatte generelt ønsker barn som er selvstendige, kreative og lærelystne, som mestrer skolen og livet, som er bevisste og reflekterte borgere, som utvikler gode relasjoner og så videre. Det handler om rammene vi har for å nå disse målene. Det handler om hvordan vi organiserer skolen, elevene, undervisningen og hverdagen til barna.

Montessoripedagogikken gir oss ikke bare en retning og en visjon for utdanning, men også en tydelig metode. I arbeidet med læreplaner, i dialog med skolefolk og ikke minst når jeg hører politikere snakke om utdanning – så savner jeg at man snakker mer om hvordan vi skal få til det læreplanene legger opp til. Ikke minst savner jeg at vi snakker om hva som kanskje står i veien for at vi skal få det til per i dag. Hvorfor får vi ikke til å jobbe tverrfaglig, slik at eleven ser sammenhenger og helhet i fagstoffet? Hvorfor får vi ikke til dybdelæring? Hvorfor blir så mange skoleleie eller deprimerte?

Tverrfaglighet er et eksempel. Fremfor å jobbe mer tverrfaglig, fra bunnen av – dynamisk og helhetlig – så dytter man inn tverrfaglige temaer på toppen av alt annet i læreplanen. Da skal vi snakke om bærekraft i matematikk, og om demokrati og medborgerskap i norsk og så videre. Men blir det egentlig mer tverrfaglig, eller blir det noen ganger kunstige konstruksjoner som er helt løsrevet en naturlig sammenheng og helhet? Blir pensum en helhet der barna forstår sammenhengene, eller oppleves alt fortsatt som separate fag? Får barna knagger å henge kunnskap på, som gjør arbeidet reelt og meningsfullt?

Livsmestring på timeplanen er et annet godt eksempel: Vi legger inn i læreplanene at dette må «på agendaen», men sier ingenting om hvordan lærerne faktisk skal jobbe med dette, eller stiller spørsmål til hvordan skolen og undervisning organiseres, og om det er her vi bør gjøre endringer for å lykkes. I stedet åpner vi for at kommersielle aktører gir skolene svaret på hvordan. De tilbyr skolene en måte å løse nok en pålagt oppgave, og på så og så mange uker og gjennom ulike opplegg skal man kunne krysse av mål og si seg fornøyd. Det de tilbyr kan selvfølgelig være bra. Men det betyr også at skolen blir et sted der mange løsrevne puslespillbiter som ikke nødvendigvis passer sammen møtes, og at det ikke lenger er pedagogene som kjenner skolen og elevene som nødvendigvis har styringen.

Hvis vi får et system der skolene og lærerne pålegges oppgaver de ikke har forutsetninger for å løse selv gjennom for eksempel lærerutdanningen er det grunn til å bremse opp. Skal det virkelig være sånn? Hva skjer når pedagogene ikke lenger skal gjennomføre det som er i læreplanen? Hva skjer når skolen får oppgaver lærerne ikke blir forberedt på gjennom lærerutdanningen, eller som den ikke har ressurser til å løse «på huset?»

Mange kjenner til «praksissjokket», overgangen fra studier til klasserommet og utfordringene de ferske lærerne møter der. På et vis er dette en akseptert sannhet, og selvfølgelig vil det være tøft å gå fra en teoretisk tilnærming til å møte ekte mennesker med små og store utfordringer. Men legger vi alt ansvaret på den nyutdannede læreren, eller kan det være slik at «praksissjokket» faktisk viser oss reelle problemer i skoleverket som vi bør gjøre noe med? Etter endt lærerutdanning, så står du der, med visjoner og mål for hvordan dette skal bli – men med rammer som jobber mot deg – og uten konkrete verktøy for hvordan du skal løse oppgavene foran deg. Hvordan skal jeg tilrettelegge og undervise for at barna skal oppleve fagene som sammenhengende og tverrfaglige, for at de skal oppleve mestring og samhold?

Vi kan se for oss samme situasjon i en annen bransje. Du er nyansatt i en mindre bedrift som er en del av et stort konsern, og lista over oppgaver og mål er lang og omfattende, men hvordan du skal oppnå dem? Tja, si det. En kollega har lang erfaring og har opparbeidet seg en egen måte å gjøre ting på, men du mangler ballasten til å få til det samme. Kanskje viser det seg at du uten å vite om det jobber «mot» en kollega, dere har to fullstendig ulike tilnærminger som ikke nødvendigvis passer sammen. Fra ledelsen er det lite felles strategi og visjoner, og ingen konkrete metoder for hvordan du skal nå målene. Høres det ut som en overkommelig arbeidssituasjon, eller en oppgave å miste nattesøvnen av?

Som alle andre skoler har selvfølgelig montessoriskoler også utfordringer. Men én ting slipper vi å lure på, og det er hvordan vi skal løse oppgaven vår. Kanskje kan ikke alle være montessoriskoler, men for alle skoler ønsker jeg at rammene var mer tilpasset målene. Større fleksibilitet, mer fokus på barns faktiske behov og hvordan de lærer naturlig. Jeg ønsker at alle barn er en del av et system som følger deres naturlige utvikling, og hvor det er en selvfølge at dette ikke avhenger av hvilket år de er født.

For lærere i montessoriskoler som ikke har montessoriutdanning kan det være tøft å møte en så konkret metode. De kan føle at det de gjør er feil, og at lærerutdanningen og ulike metoder de har med seg derfra plutselig ikke er så relevante lenger. Kanskje føler man seg litt overkjørt av et så tydelig rammeverk. Men det er et stort rom for å være en individuell og personlig lærer i montessoripedagogikken, med din egen stil og personlighet. Forskjellen er at du ikke kan gjøre som du vil, skolen har en tydelig fastsatt vei og mål, og vi gjør det på denne måten. Vi skal dra i samme retning.

I den offentlige skolen kan det være mye større ulikheter mellom klasserommene, og mange kjenner nok igjen gledesutropet «Yes, vi fikk den læreren!». Undervisningen er personavhengig, og hvis 5B er gode på tverrfaglighet, betyr ikke det at 4A er i nærheten av det samme. Samtidig får lærerne et veldig tett forhold til «sine fag» og «sin klasse». Det foregår ikke nødvendigvis så mye deling på tvers av klasserom og trinn. Ikke fordi lærerne ikke vil, men fordi de ikke får rammer til å jobbe på den måten.

I alt for mange år har måten vi organiserer fellesskolen på vært mer eller mindre den samme; vi har læreren i sentrum, som gjerne sitter på alt fagstoffet som skal «overføres» til elevene. Forlagenes læreverk styrer i stor grad undervisningens innhold, fremfor elevenes egne interesser, deres nysgjerrighet og utforskning. Elever er delt inn etter hvilket årskull de er født, de skal helst sitte på hver sin pult og se mot læreren, de får undervisningen stykket opp og delt inn i fag, på gitte tidspunkt i løpet av en dag – og de blir sammenlignet og testet etter standardiserte «mål». Ja, jeg vet det finnes variasjoner og at min formulering kan fremstå som litt svart-hvitt. Men jeg vet også at det i svært liten grad blir gjort virkelige endringer i rammer og organisering i skolen, når læreplaner fornyes med gode intensjoner.

Jeg oppfordrer derfor skoleledere, lærere, politikere og foresatte til å våge å rope høyere for barns beste i skolen. Jeg utfordrer dem til å stille flere spørsmål om hvordan. Hvordan må skolen organiseres for at vi skal lykkes med våre felles mål? Lærere må rope høyere om hvilke rammer de trenger, og politikere og skoleledere må lytte.

Ikke minst bør man våge å se til alternativene for inspirasjon. Det finnes oss som organiserer skole på en helt annen måte, der hva, hvorfor og hvordan henger nøye sammen.